Iron Gates begynner med at en soldat spidder et spedbarn med en bajonett. Blodet renner over morderens ansikt. Så voldtas moren - og liket av barnet.
Vi befinner oss i fremtiden, etter atomkrigene.
Organisasjonen
I fjellkjeden Appalachene, i det som en gang var USA, står et bygningskompleks. Det ble bygget som fengsel, men murene som skulle holde på fangene brukes nå til å stenge omverdenen ute.
Bak piggtråd og vakttårn holder Organisasjonens sortkledde soldater til, og herfra forsøker de å bygge et slags fjerde rike.
Den begrensede tilgangen på mat gjør menneskekjøtt til en naturlig del av kostholdet, og måltidene tilsettes narkotika for å gjøre soldatene aggressive og utholdende.
Død og radioaktivitet tilbes som personifiserte guddommer.
Organisasjonen er i stand til å produsere skytevåpen og ammunisjon, og har derfor et enormt overtak på de forkomne menneskene som prøver å holde seg i live i det radioaktive landskapet rundt fengselet. Ekstreme metoder tas i bruk, for å spre skrekk blant dem der ute, for å holde orden i egne rekker - og for sin egen skyld.
Sadisme som ideal
For Organisasjonen er sadisme er ikke bare et middel, men et mål i seg selv. Psykoser og personlighetsforstyrrelser som gjør soldatene uberegnelige - og dermed skumle - anses som adelsmerker.
Iron Gates er først og fremst en nitid studie av denne organisasjonskulturen. Det lille som er av handling i tradisjonell forstand, er først og fremst det som føles som en endeløs rekke med drap, tortur og voldtekter. Spesielt ofte av barn.
Grusomhetene skildres med stor entusiasme, og om forfatteren utviser noen som helst empati med ofrene, er det for å kunne meske seg i deres smerte og fornedring.
Vi møter en ung jente som frister en karrig tilværelse i ødemarken. Hun blir rekruttert av de sortkledde, og i en slags grotesk dannelsesroman følger vi henne mens hun sosialiseres inn i en verden av sadisme og kadaverdisiplin.
Mer enn voldsporno
En skildring av et ungt, formbart menneskes vei inn i kultur av ekstrem brutalitet er både litterært interessant, og ikke minst brennende aktuelt. Hva gjør vi med IS-barna, oppvokst som de er i en «stat» med hoder på staker og seksuelt slaveri?
På den annen side: Voldspornografi er kanskje ikke den riktige genren for å utforske et slikt tema.
Om det ikke er overtydelig ennå, er Iron Gates ubehagelig lesning for enhver person med et minimum av menneskelig empati.
Men boka er mer enn voldsporno, mer enn en post-apokalyptisk skrekkroman. Den er også et ideologisk skrift - og en slags arbeidstegning.
For å forstå hvordan må vi fir
