Fagpressenytt

Hansen er opprinnelig fra en gård i Holmestrand og har skogbruket med seg som kultur og familietradisjon. Derfor ville hun ikke sitte og se produktiv skogsmark bli gjengrodd med bjørkekrattskog på gården, - som forøvrig lever av melkekyr.

- Jeg flyttet hit i 1971. Da stod det ett sitkafelt fra 1957 her. Mens liene over oss var beite og bjørkekratt. I 1972 satt en nabo ei venninne og meg til å plante noe gran, som står fint i dag. Siden ble vi opptatt med kyrne og jordbruket. Men mot slutten av 90-tallet ville jeg skape mer skogsproduksjon i liene våre. Det var skogbrukssjefen i området, han Bjørsvik som anbefalte å plante gran. Så jeg satte i gang med lutz, da jeg fikk tak i en plantegjeng. Det var nemlig ikke så lett, forteller Hansen .

Det startet med 10.000 planter i 1999. - Men det var et slit å få dem opp i skogen. De er tunge vet du, og vi startet på toppen. Så da mente Bjørsvik det måtte bli skogsbilveger og at bjørka måtte bort. Dermed bygde vi veger og tok vekk bjørkekrattet for å gi grana bedre forhold. Bjørkehogsten ga ingen inntekt, jeg solgte virket til en lokal nabo som kappet det til ved, og fikk to lass tilbake pluss en symbolsk sum. Men da var jeg i alle fall kvitt den, forteller Hansen. Da vegen var på plass og bjørka borte var alt klart for nyplanting. Men da Bondevik 2 regjeringen kom på plass med Lars Sponheim i landbruksministerstolen, forsvant plantetilskuddet. - Med et pennestrøk forsvant lønnsomheten. Det skjedde over natta, så vi fikk ikke tid til områ oss, minnes Hansen som måtte legge plantingen på is, inntil tilskuddet kom igjen noen år senere. Da var Bjørsvik blitt sprek pensjonist og kunne ta jobben med selve plantingen i marka for henne. - Han gjorde gjerne litt praktisk arbeid og bidro. Det har blitt gjennomsnittlig 5000 nye planter årlig siden 2007, forteller Hansen og viser permen der alle tallene står nøye oppført.

Men i 2012 skulle det igjen bli kjepper i plantehjulene. Da ble s�