Fagpressenytt

Stine Marlen Henriksen har tilbrakt to hundre timer som deltakende observatør i et bofelleskap hun kaller for Blåveislia. Der bor Peder og Kristian, som også er fiktive navn. Bofellesskapet er tilfeldig valgt, og består av et hus med fire leiligheter, et fellesareal og en korridor som binder dem sammen. Altså en arkitektur som er ganske typisk for slike boliger bygget tidlig på nittitallet, da ansvarsreformen ble gjennomført Feltarbeidet ble utført i 2018 og var en del av et doktorgradsprosjekt, hvor Henriksen, som er utdannet vernepleier, fikk være tett på og observere beboere og ansatte. Hun skulle gjerne ha vært i tre boliger, men det var vanskelig å få innpass. Sannsynligvis fordi hun har forsket på makt og tvang. Et tabubelagt felt som utenforstående sjelden får mulighet til å observere.
Ansatte har fattet vedtak om bruk av tvang og makt overfor begge beboerne som deltok i forskningsprosjektet. Peder mangler verbalt språk, mens Kristian kan si enkelte ord og setninger. Gjennom deltakende observasjon har Henriksen kunnet undersøke hva som skjer før, under og etter maktbruk, og stille spørsmål underveis.
Etter å ha observert samspillet mellom de ansatte og beboerne, har Henriksen konkludert med at de ansattes forståelse av beboerne har avgjørende betydning for hvordan makt utøves.

To ulike perspektiv
Hun har særlig sett på forskjellen mellom det som kan beskrives som det medisinske og det relasjonelle perspektivet på utviklingshemming. I den medisinske tankegangen forklarer man det personen gjør ut fra en diagnose, som utviklingshemming eller noe annet medisinsk.
Det var en forståelse som rådet i de gamle sentralinstitusjonene. De som ble nedlagt på nittitallet, ved innføringen av ansvarsreformen.
Da et mer relasjonelt perspektiv ble innført i tjenestene, ble fokus flyttet bort fra diagnose og medisinsk behandling, til sosiale behov, som å få tilrettelagt skolegang, hjelp til å få jobb og en plass å bo. Men det medisinske perspektivet eksisterer fremdeles.
De to ulike perspektivene gjenspeiles i ulike oppfatninger av hvorfor personer med utviklingshemming oppfører seg slik de gjør.
«Å være i dårlig form»
Henriksen la merke til at de ansatte i Blåveislia bofellesskap ofte snakket om Peder og Kristians «form». Beboerne kunne være i god eller dårlig form. Var de «i dårlig form», så var sannsynligheten større for at de ansatte brukte makt og tvang.
Det finnes ingen faglig begrunnelse for å tilegne beboernes såkalte form så stor vekt, men slik Henriks