Fri tanke
08.04.2019
Hvis du aksepterer døden, vil du håndtere det bedre når det til slutt blir din tur, tror forfatterne bak boka Døden nær.
Flere av de som jobber med døden fortalte at de til stadighet møter svært syke pasienter med kort levetid igjen, som ikke vil høre snakk om at de kommer til å dø. Det kan skyldes et urealistisk håp om å bli friske. Eller at dårlig kommunikasjon med legene gjør at de ikke forstår hvor nær døden de faktisk er. Da kan det være på høy tid med en realitetsorientering.
June Marie Westerveld er til daglig journalist i Aftenposten. Sammen med kollega Miriam Knapstad og fotograf Martin Slottemo Lyngstad har hun i år gitt ut boka
Døden nær på Humanist forlag.
- En ærlig forståelse av situasjonen er viktig for å prioritere den siste tiden godt og i tråd med egne ønsker, både for pasienter og pårørende. Men hvordan kommer man dit? Et godt og enkelt råd vi har fått, er å spørre legen din hva han eller hun selv ville gjort i din situasjon. Da får man gjerne et ærlig svar på hvordan de vurderer ting, sier Westerveld.
- Men vi påstår ikke at det finnes en «quick fix» på en god død, og vil ikke presse noen oppskrift ned over hodet på leseren. Døden er trist. Og - høyst forståelig - vanskelig for de aller fleste av oss, understreker hun.
- Vi lever i en kultur der du skal prestere, ikke sant. Du skal fikse ting - være flink. Leve livet, reise og være aktiv. Da passer ikke døden inn, og det blir kanskje lettere å fortrenge den, skyter fotograf Martin Slottemo Lyngstad inn.
- Kanskje et urealistisk håp er med på å holde livsgnisten levende den siste tiden?
- For noen kan det sikkert være slik, og kanskje er det da riktig å la dem leve i håpet. Men erfaringene til helsepersonell som jobber med døende mennesker, tyder tvert imot på at folk får det bedre hvis de aksepterer at de skal dø. Da får de snakket skikkelig ut med familie, venner - og ikke minst barn. Det er viktig for de som skal leve videre, og kan gi bedre livskvalitet i den siste tiden for den som skal dø også. Mange sier det er en lettelse endelig å snakke om det. Men at de kanskje ikke har våget før, fordi de ikke vil belaste sine nærmeste med mer sorg, sier Westerveld.
Gjennom boka har forfatterne vært opptatt av å bruke et nøkternt og direkte språk.
- Folk er gjerne flinke til å komme med omskrivinger og skjønnmal
Gå til medietJune Marie Westerveld er til daglig journalist i Aftenposten. Sammen med kollega Miriam Knapstad og fotograf Martin Slottemo Lyngstad har hun i år gitt ut boka
Døden nær på Humanist forlag.
- En ærlig forståelse av situasjonen er viktig for å prioritere den siste tiden godt og i tråd med egne ønsker, både for pasienter og pårørende. Men hvordan kommer man dit? Et godt og enkelt råd vi har fått, er å spørre legen din hva han eller hun selv ville gjort i din situasjon. Da får man gjerne et ærlig svar på hvordan de vurderer ting, sier Westerveld.
- Men vi påstår ikke at det finnes en «quick fix» på en god død, og vil ikke presse noen oppskrift ned over hodet på leseren. Døden er trist. Og - høyst forståelig - vanskelig for de aller fleste av oss, understreker hun.
- Vi lever i en kultur der du skal prestere, ikke sant. Du skal fikse ting - være flink. Leve livet, reise og være aktiv. Da passer ikke døden inn, og det blir kanskje lettere å fortrenge den, skyter fotograf Martin Slottemo Lyngstad inn.
- Kanskje et urealistisk håp er med på å holde livsgnisten levende den siste tiden?
- For noen kan det sikkert være slik, og kanskje er det da riktig å la dem leve i håpet. Men erfaringene til helsepersonell som jobber med døende mennesker, tyder tvert imot på at folk får det bedre hvis de aksepterer at de skal dø. Da får de snakket skikkelig ut med familie, venner - og ikke minst barn. Det er viktig for de som skal leve videre, og kan gi bedre livskvalitet i den siste tiden for den som skal dø også. Mange sier det er en lettelse endelig å snakke om det. Men at de kanskje ikke har våget før, fordi de ikke vil belaste sine nærmeste med mer sorg, sier Westerveld.
Gjennom boka har forfatterne vært opptatt av å bruke et nøkternt og direkte språk.
- Folk er gjerne flinke til å komme med omskrivinger og skjønnmal
