Jeg tenkte på møtet med den lille jenta da jeg leste innlegget til Curt Rice i Forskerforum.no 8. april. Innlegget var en respons på mitt innlegg i Forskerforum nr. 4/19. Jeg har ingen grunn til å tvile på at rektor Rice har knekt lesekoden. Men jeg er lurer på om vi, han og jeg, har forskjellige lesekoder. I innlegget redegjør rektoren for hvordan alt er på stell ved hans universitet. Det var betryggende å høre fra rektor ved Norges tredje største universitet, og et av de største i landet innen profesjonsstudier. Sågar også med et eget senter for profesjonsstudier. En rektor bør forsvare sin borg og kan benytte anledningen til å reklamere for den i samme slengen.
Balansere hårfint, slik Rice gjør, på grensen til en P for produktplassering. En universitetsrektor bør imidlertid også kjempe for kvalitet, faglig kvalitet. Å anbefale fagmiljøer å lage grøt av sitt fagspråk synes jeg er respektløst, i beste fall. På dette punktet skiller våre lesekoder lag. Der rektor Rice hevder at «Money talks», hevder jeg at kvalitet snakker. Kvalitet trer blant annet frem i klar og konsis faglig fundert språkbruk.
Stilløst blandingsspråk
Mitt innlegg hadde overskriften grautmål. Det viser til det inkonsekvente, stilløse og tilslørende blandingsspråket som jeg frykter skal overta for et solid fagspråk. Et grautmål bestående av enten en blanding av norsk og engelsk, eller et fag-/profesjonsspråk ispedd markedsøkonomisk sjargong. Jeg har arbeidet hele mitt voksne liv med lærerutdanning. Det er derfor utviklingen av et solid profesjonsspråk i utdanningssektoren opptar meg spesielt. Jeg frykter at det skal utvikle seg til et «grautmål».
Betydningen av både fagspråk og profesjonsspråk er godt belyst av forskning, både internasjonalt og nasjonalt. Vi trenger med andre ord ikke å nøye oss med rektor Rice sine personlige erfaringer. I en artikkel av Frøydis Oma Ohnstad ved daværende Høyskolen i Oslo Akershus og Reidar Mosvold fra Universitetet i Stavanger drøfter forfatterne hvilke følger et uformelt arbeidsspråk kan få. Dette drøfter de i lys av profesjonsetiske perspektiver. Deres argumentasjon kan også gjelde for analyser av språkbruk i andre sektorer og profesjoner, helsevesenet blant annet.
Arbeidsspråket kan riktignok bidra til å forenkle kommunikasjonen mellom lærere. Det kan også, potensielt, virke samlende, men det bør ikke erstatte profesjonsspråket. Til tross for at et arbeidsspråk kan ha fellestrekk med et profesjonsspråk, rommer det sistnevnte mer. Profesjonsspråket inneholder blant annet vitenskapelige begreper, fortellinger og metaforer relatert til profesjonsutøvelsen, påpeker Ohnstad og Mosvold. Forfatterne løfter frem grelle eksempler på omtaler av elever; eksempler der elever beskrives som «svake», «sterke», «aktive» eller «passive». Denne språkbruken kjenner jeg dessverre igjen.
Flere språk velkommen
Den faglitteraturen som studenter bør tilegne seg på landets universiteter, kan like gjerne være på engelsk som på et annet fremmedspråk. Jeg hilser flerspråklig fagspråk velkommen. Dette betyr imidlertid ikke at vi kan fri oss fra ansvaret for at våre studenter også utvikler et funksjonelt norsk fagspråk. Denne språkformen er en viktig bestanddel av profesjonsspråket. I sitt innlegg gjentar Rice tidligere påstand om at man «raskt lærer seg et fagspråk på arbeidsplassen». Igjen skiller våre lesekoder lag. I motsetning til Rice har jeg forventninger om at mine lærerstudenter skal sikte høyere enn tilpasning til den eksisterende språkbruken på arbeidsplassen. Jeg forventer at nyutdanna lærere skal bidra til å videreutvikle, forbedre og fornye profesjonsspråket.
Image-text:
Der rektor Curt Rice hevder at «Money talks», hevder jeg at kvalitet snakker, skriver Guðrún Jónsdóttir. Foto: NMBU/Oslomet
