Bok og bibliotek
03.11.2016
Kognitiv psykologi er en strategi for å utforske våre indre forestillinger, tanker, følelser og vurderinger. Den amerikanske litteraturforskeren Lisa Zunshine har de siste femten årene brukt teori fra denne psykologiske retningen til å analysere både sammenhenger i litterære tekster og hva som gjør lesing av litteratur så verdifullt.
Et sentralt begrep for henne er
mentalisering («mind-reading»). Mennesket er en mentaliserende skapning, fordi vi må kunne takle et mangfold av (relativt uforutsigbare) sosiale situasjoner, og mentalisering gjør at vi kan tolke menneskers handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv. Gjennom mentalisering får vi den forståelsen og innlevelsen i andre som sosiale situasjoner krever. Zunshines interesseområder er menneskers sosiale oppmerksomhet og bevissthet. Hennes studiefelt er forståelse og empati, emosjonell intelligens og innsikt i det «mentale nettverket» hos fiktive personer, altså i litterære tekster. Her ligger et stort potensial for innlevelse i litterære verdener, og dermed et godt utgangspunkt for litteraturformidlere.
Kjennetegn ved den kognitiv-psykologiske tilnærmingen til litteratur kan illustreres med en norsk samtidsroman. Anne Oterholms roman Liljekonvallpiken (2015) handler om en nyskilt kvinnes tilværelse, fortalt av en mannlig, sjalu venn som har kjent henne godt før skilsmissen. Merete er midt i 40-årene, har flyttet fra villa til leilighet, og begynt en ny livsfase. Det første verbet i romanen er «påstår», og dette ordet er symptomatisk for teksten. Boka handler om emosjonell famling og subjektive tolkninger. Fortelleren Jonas prøver å forstå hva som foregår med Merete. I første kapittel sier han: «Når jeg ser henne, får jeg følelsen av at hun mener hun har gjort for mye den første halvdelen av livet sitt, sånn at hun fortjener å ta det litt med ro. » (s. 9). Fortelleren Jonas kan sammenligne det han ser med andre situasjoner som han har opplevd Merete i: «Jeg har en følelse av at hun rødmer mer enn hun gjorde før. » (s. 16). Han kan ha bestemte meninger om den «rette» måten å oppfatte en situasjon på (slik at han påstår noe om henne, men som romanleseren ikke nødvendigvis stoler på eller tror er en god tolkning). To eksempler fra første kapittel i boka: «Det er underlig at Karianne ikke skjønner at hun ikke har lyst til å snakke om utroskapen sin. » (s. 16), «Hun tror at hun er langt gladere nå enn hun noen gang har vært, men det er ikke riktig» (s. 16).
Liljekonvallpiken er et psykologisk-realistisk verk, slik flertallet av romanene og novellene i norsk samtidslitteratur er, og inngår i en tradisjonen som strekker
Gå til medietmentalisering («mind-reading»). Mennesket er en mentaliserende skapning, fordi vi må kunne takle et mangfold av (relativt uforutsigbare) sosiale situasjoner, og mentalisering gjør at vi kan tolke menneskers handlinger som meningsfulle ytringer av indre liv. Gjennom mentalisering får vi den forståelsen og innlevelsen i andre som sosiale situasjoner krever. Zunshines interesseområder er menneskers sosiale oppmerksomhet og bevissthet. Hennes studiefelt er forståelse og empati, emosjonell intelligens og innsikt i det «mentale nettverket» hos fiktive personer, altså i litterære tekster. Her ligger et stort potensial for innlevelse i litterære verdener, og dermed et godt utgangspunkt for litteraturformidlere.
Kjennetegn ved den kognitiv-psykologiske tilnærmingen til litteratur kan illustreres med en norsk samtidsroman. Anne Oterholms roman Liljekonvallpiken (2015) handler om en nyskilt kvinnes tilværelse, fortalt av en mannlig, sjalu venn som har kjent henne godt før skilsmissen. Merete er midt i 40-årene, har flyttet fra villa til leilighet, og begynt en ny livsfase. Det første verbet i romanen er «påstår», og dette ordet er symptomatisk for teksten. Boka handler om emosjonell famling og subjektive tolkninger. Fortelleren Jonas prøver å forstå hva som foregår med Merete. I første kapittel sier han: «Når jeg ser henne, får jeg følelsen av at hun mener hun har gjort for mye den første halvdelen av livet sitt, sånn at hun fortjener å ta det litt med ro. » (s. 9). Fortelleren Jonas kan sammenligne det han ser med andre situasjoner som han har opplevd Merete i: «Jeg har en følelse av at hun rødmer mer enn hun gjorde før. » (s. 16). Han kan ha bestemte meninger om den «rette» måten å oppfatte en situasjon på (slik at han påstår noe om henne, men som romanleseren ikke nødvendigvis stoler på eller tror er en god tolkning). To eksempler fra første kapittel i boka: «Det er underlig at Karianne ikke skjønner at hun ikke har lyst til å snakke om utroskapen sin. » (s. 16), «Hun tror at hun er langt gladere nå enn hun noen gang har vært, men det er ikke riktig» (s. 16).
Liljekonvallpiken er et psykologisk-realistisk verk, slik flertallet av romanene og novellene i norsk samtidslitteratur er, og inngår i en tradisjonen som strekker
