Det er neppe overraskende at to universitetslærere som over halve livet har vekslet mellom fransk og norsk, sier at fransk er viktig. Selv er vi blitt overrasket de siste årene av at norsk, Norge og Norden plutselig er på alles lepper i Frankrike. I Caen, byen helt i nordvest hvor vi jobber, er festivalen Boréales nettopp avsluttet etter to uker med filmvisninger, forfattermøter og utstillinger om nordisk kultur. I Paris er det nå umulig å kjenne igjen skandinaver bare på Fjellräven-sekken, for nå finnes den på ryggen til annenhver hipster. Norge var for få år siden mest kjent som et gammelt kjøleskapsmerke (uttalt Nårj). Nå hører vi vårt andre hjemland beskrevet som et idealsamfunn.
Nytten av fransk er opplagt
Mens Norges stjerne stiger i Frankrike, daler, om ikke Frankrikes, så i hvert fall franskens anseelse i Norge. I Universitetsavisa fra 18. november i år advarer dekanene Margareth Hagen (UiB) og Anne Kristine Børresen (NTNU) og instituttleder Annlaug Bjørsnøs (NTNU) mot sviktende rekruttering til fremmedspråkene på alle nivåer i utdanningssystemet. I to nylige rapporter (2015 og 2011) konkluderer Fremmedspråkssenteret med at fransk er spesielt utsat
