Nettverk
22.09.2026
EL og IT støtter organisasjoner i Honduras sine livsfarlige kamper for egne rettigheter. Honduras er et vanskelig land å forklare for nordmenn som ikke har vært der.
Mest fordi man nesten ikke kan tro det er sant, mye av det som skjer.
Drap og trusler er vanlig. Hoteller og kafeer har godt bevæpnet vakthold. Det er enorm forskjell mellom fattig og rik. Folk assosiert med organisasjoner som jobber med urfolksrettigheter og menneskerettigheter lever ekstra farlig.
Det første som slår meg når vi kommer dit, er at det sannsynligvis ikke er veldig trygt å være der. Når man kommer til hotellet og portene er stengt, og det kommer en væpnet vakt for å slippe oss inn, så får man inntrykk av at det her er ikke som Norge. Stort sett på alle plassene vi er er det væpna vakter som passer på, sier forbundseleder Geir Ove Kulseth.
Han besøkte det latin-amreikanske landet i starten av juni, sammen med nestleder Morten Bildøy, ungdomsnestleder Ingerid Moe og Are Stranden og David Bergan fra Norsk Folkehjelp.
EL og IT Forbundet støtter folkehjelpa med penger til Honduras, som går til lokale organisasjoner. Til felles har organisasjonene at de utkjemper kamper for sine rettigheter.
Dysfunksjonelt
Besøket gjorde inntrykk på Kulseth.
Jeg har fått mange presentasjoner av prosjektene vi har i Honduras av Norsk Folkehjelp og dem som jobber der, men det er noe helt annet å se det i virkeligheten. Det er mange sterke inntrykk.
Han husker vill trafikk langs lange veier, og lukten av brent søppel. Utmagra hunder, som det ikke er sikkert at har en eier, springer rundt.
Det var mange sånne ting, som jeg tenker er et symbol på et samfunn som ikke egentlig fungerer.
Bilturer gikk i umerkede personbiler, og ikledd en vest som fungerte som en slags uniform. Det var politiposter langs veiene. Uniformene var ment å vise at dette er en gruppe.
Vi var forberedt på politikontroller, men de slapp vi unna. Sjåføren rullet ned vinduet og hilste hver gang vi dro forbi en.
Oransje sone
Delegasjonen var i områder av Honduras som ikke er markert som «rød so
Les opprinnelig artikkelDrap og trusler er vanlig. Hoteller og kafeer har godt bevæpnet vakthold. Det er enorm forskjell mellom fattig og rik. Folk assosiert med organisasjoner som jobber med urfolksrettigheter og menneskerettigheter lever ekstra farlig.
Det første som slår meg når vi kommer dit, er at det sannsynligvis ikke er veldig trygt å være der. Når man kommer til hotellet og portene er stengt, og det kommer en væpnet vakt for å slippe oss inn, så får man inntrykk av at det her er ikke som Norge. Stort sett på alle plassene vi er er det væpna vakter som passer på, sier forbundseleder Geir Ove Kulseth.
Han besøkte det latin-amreikanske landet i starten av juni, sammen med nestleder Morten Bildøy, ungdomsnestleder Ingerid Moe og Are Stranden og David Bergan fra Norsk Folkehjelp.
EL og IT Forbundet støtter folkehjelpa med penger til Honduras, som går til lokale organisasjoner. Til felles har organisasjonene at de utkjemper kamper for sine rettigheter.
Dysfunksjonelt
Besøket gjorde inntrykk på Kulseth.
Jeg har fått mange presentasjoner av prosjektene vi har i Honduras av Norsk Folkehjelp og dem som jobber der, men det er noe helt annet å se det i virkeligheten. Det er mange sterke inntrykk.
Han husker vill trafikk langs lange veier, og lukten av brent søppel. Utmagra hunder, som det ikke er sikkert at har en eier, springer rundt.
Det var mange sånne ting, som jeg tenker er et symbol på et samfunn som ikke egentlig fungerer.
Bilturer gikk i umerkede personbiler, og ikledd en vest som fungerte som en slags uniform. Det var politiposter langs veiene. Uniformene var ment å vise at dette er en gruppe.
Vi var forberedt på politikontroller, men de slapp vi unna. Sjåføren rullet ned vinduet og hilste hver gang vi dro forbi en.
Oransje sone
Delegasjonen var i områder av Honduras som ikke er markert som «rød so


































































































