Fagpressenytt

I huset bor det 15 menn som soner de siste månedene av fengselsstraffen sin. I overgangsboliger har de innsatte, heretter kalt beboere, jobb eller studier å ta seg til om dagene. De kan gå på butikken. De kan dra på trening og besøke familie. Men de er fortsatt under soning.
– Vi blir en følgesvenn på veien ut i livet, sier fengselsbetjent Berit Irene Lavasani.
Hun har jobbet for Halden fengsel siden før det åpnet i 2010. I 2022 begynte hun i overgangsboligen. Sammen med kollega Helene Fredriksen og andre fengselsbetjenter og miljøterapeuter skal hun sørge for at beboerne møter opp på jobb og skole, kommer tilbake til riktig tid og følger reglene som gjelder.
Samtidig skal de hjelpe dem til å klare seg utenfor murene. Det er nettopp den siste delen av jobben som gjør at Berit trives her.
– Den største forskjellen på å jobbe i et vanlig fengsel og en overgangsbolig, er tiden til å drive miljøarbeid.
Trener på friheten
Det er mandag ettermiddag. Ansvaret for å lage ukas fellesmiddag går på rundgang mellom beboerne. På menyen står det pasta i toppetasjen og hjemmelaget børek i første. I løpet av helga har de handlet inn. Men det handler om mer enn bare å få mat på bordet. De skal øve på å planlegge, kjøpe inn, følge en oppskrift og lage mat til flere.
For noen er det krevende. De kan grue seg til å gå i butikken. Til å lage mat til andre. Til å følge en ingrediensliste eller måle opp riktige mengder. Balkongdøra i andre etasje åpner seg, og et hode stikker ut.
– Jeg glemte å kjøpe parmesan. Italiensk pasta uten parmesan, det går ikke. Gidder en av dere å kjøpe det?
spør en beboer.
– Vi fikser, roper Helene tilbake. Etter middagen er det husmøte. Slik er mandagene i overgangsboligen. Først middag, så husmøte og til slutt felles vasking av fellesarealene. Det høres kanskje ikke ut som straff. Men det er nettopp det som er poenget. Beboerne skal øve på livet som venter på den andre siden av soningen.
For mange kan det være lenge siden de har gjort helt vanlige ting.
– Mange lever med mye skam for at de sitter i fengsel, og tenker at alle som ser dem, ser det, sier Helene.
Derfor trener de også på å være ute blant folk. De går turer. De trener på treningssenter. De drar på kafé, kino og fotballkamp. – Vi driver med mye slik trening, og vi hjelper dem å finne sunne aktiviteter å drive med.
Helene har jobbet i Halden fengsel siden 2010 og i overgangsboligen siden 2017. Hun husker godt første gang hun tok med fem beboere alene på et kjøpesenter. Full av stress for å miste dem.
Men beboerne kom tilbake. – De lo litt og trygget meg på at de ikke ville stikke av. Da hadde de i så fall gjort det på permisjon.
Og dette er noe av det viktigste med jobben, mener hun.
– Alt her er basert på tillit. B