Bioingeniøren
27.09.2024
Innledning
Antistoff bundet til erytrocytter kan være involvert i ulike sykdomsprosesser som autoimmun hemolytisk anemi (AIHA), hemolytisk sykdom hos nyfødt (HSN) og serologiske transfusjonsreaksjoner. Identifisering av disse antistoffene og antigentyping av pasienter med positiv direkte antiglobulintest (DAT) er relevant for å kunne gi mest mulig typelikt blod ved transfusjonsterapi, og for oppfølging av pasienter, blant annet ved graviditet.
For identifikasjon av antistoff eller antigentyping må man først dissosiere antistoff bundet til erytrocyttene i en elueringsprosess. Ikke-kovalente bindinger mellom antigen og antistoff er reversible, og ved å behandle erytrocyttene kjemisk, med varme eller ved å endre pH, kan antistoffene dissosieres. På grunn av heterogenitet i krefter som binder antigen og antistoff er det ingen elueringsmetode som er best egnet til å bryte alle typer bindinger. Ved multiple antistoff kan eluering i kombinasjon med adsorbsjon også benyttes til å påvise de ulike antistoffenes spesifisitet (1, 2). Valg av metode avhenger av hva man ønsker å oppnå: Om målet er å identifisere antistoff i eluatet, eller om det er å antigentype cellene etter at bundet antistoff er fjernet fra cellene (DAT-negative celler). Dersom målet er å identifisere antistoffet som er bundet til cellene ønsker man å dissosiere mest mulig antistoff, og antigenkonfigurasjonen ødelegges for å få med mest mulig antistoff over i eluatet. Er målet antigentyping av cellene etter eluering, bruker man mildere metoder for å dissosiere antistoffene og samtidig bevare konfigurasjonen (3, 4). For å skille mellom disse to målene omtales elueringsprosessen for å framstille DAT-negative celler til antigentyping heretter som «stripping».
I Norge finnes i dag 27 blodbanker som er godkjent av Helsedirektoratet for produksjon av blod og blodprodukter (5). De fleste av blodbankene utfører påvisning av klinisk relevante antistoff (ABO/ RhD-typing og antistoffscreening), og om lag 40 prosent av laboratoriene utfører utredning av antistoffenes spesifisitet med vanlige kommersielle identifiseringspanel og teknikker. Etter det vi vet, er metoder for in-vitro-eluering med påfølgende antistoffdentifisering i eluatet per i dag i bruk til pasientutredning ved fem større blodbanker i Norge, og når det gjelder metoder for eluering av IgG-antistoff med påfølgende antigentyping (stripping) utføres dette kun ved to blodbanker. Ved større sykehus erstattes antigentyping med serologiske metoder etter hvert med genomisk typing. Å etablere systemer for genomisk typing med «high-throughput» av prøver er kostbart, og serologisk typing kan fortsatt være et alternativ (6). Laboratoriene er også pålagt, i henhold til krav fra helsemyndighetene, å benytte godkjente CE (Communauté Européenne)- og IVD (in vitro- diagnostikk)-sertifiserte reagenser til in vitro-diagnostisering. Slike CE-IVD-sertifiserte elueringskit er tilgjengelig fra flere leverandører, også i Norge.
Litteraturen som beskriver ulike elueringsteknikker er uoversiktlig, og ofte av eldre dato med bruk av hjemmelagede reagenser og prosedyrer (7, 8). Vi har ikke funnet studier som presenterer sammenligning av effektivitet og samsvar mellom kommersielle CE-IVD -sertifiserte kit fra Immucor og BioRad
Gå til medietFor identifikasjon av antistoff eller antigentyping må man først dissosiere antistoff bundet til erytrocyttene i en elueringsprosess. Ikke-kovalente bindinger mellom antigen og antistoff er reversible, og ved å behandle erytrocyttene kjemisk, med varme eller ved å endre pH, kan antistoffene dissosieres. På grunn av heterogenitet i krefter som binder antigen og antistoff er det ingen elueringsmetode som er best egnet til å bryte alle typer bindinger. Ved multiple antistoff kan eluering i kombinasjon med adsorbsjon også benyttes til å påvise de ulike antistoffenes spesifisitet (1, 2). Valg av metode avhenger av hva man ønsker å oppnå: Om målet er å identifisere antistoff i eluatet, eller om det er å antigentype cellene etter at bundet antistoff er fjernet fra cellene (DAT-negative celler). Dersom målet er å identifisere antistoffet som er bundet til cellene ønsker man å dissosiere mest mulig antistoff, og antigenkonfigurasjonen ødelegges for å få med mest mulig antistoff over i eluatet. Er målet antigentyping av cellene etter eluering, bruker man mildere metoder for å dissosiere antistoffene og samtidig bevare konfigurasjonen (3, 4). For å skille mellom disse to målene omtales elueringsprosessen for å framstille DAT-negative celler til antigentyping heretter som «stripping».
I Norge finnes i dag 27 blodbanker som er godkjent av Helsedirektoratet for produksjon av blod og blodprodukter (5). De fleste av blodbankene utfører påvisning av klinisk relevante antistoff (ABO/ RhD-typing og antistoffscreening), og om lag 40 prosent av laboratoriene utfører utredning av antistoffenes spesifisitet med vanlige kommersielle identifiseringspanel og teknikker. Etter det vi vet, er metoder for in-vitro-eluering med påfølgende antistoffdentifisering i eluatet per i dag i bruk til pasientutredning ved fem større blodbanker i Norge, og når det gjelder metoder for eluering av IgG-antistoff med påfølgende antigentyping (stripping) utføres dette kun ved to blodbanker. Ved større sykehus erstattes antigentyping med serologiske metoder etter hvert med genomisk typing. Å etablere systemer for genomisk typing med «high-throughput» av prøver er kostbart, og serologisk typing kan fortsatt være et alternativ (6). Laboratoriene er også pålagt, i henhold til krav fra helsemyndighetene, å benytte godkjente CE (Communauté Européenne)- og IVD (in vitro- diagnostikk)-sertifiserte reagenser til in vitro-diagnostisering. Slike CE-IVD-sertifiserte elueringskit er tilgjengelig fra flere leverandører, også i Norge.
Litteraturen som beskriver ulike elueringsteknikker er uoversiktlig, og ofte av eldre dato med bruk av hjemmelagede reagenser og prosedyrer (7, 8). Vi har ikke funnet studier som presenterer sammenligning av effektivitet og samsvar mellom kommersielle CE-IVD -sertifiserte kit fra Immucor og BioRad