Fjell og Vidde
30.04.2024
Stadig flere leier guide for å komme seg til topps på utropstegnet i norsk fjellsporthistorie.
En hvit mann som pusher 50 står og vagler på en snøkledd stein, 2405 meter over en onsdag i september. Han har oransje klatrehjelm, fire barn, stive fjellstøvler, kone, en sele rundt livet, jobb i tertiærnæringen og uforfalsket begeistring i ansiktet.
I vest ser jeg Store Dyrhaugstind. I øst studerer jeg Styggedalstindene. I sør velter elva Midtmaradøla utfor stupkanten og lander i Utladalen. Mot nord ser jeg - i et kort øyeblikk - bare skyggen av meg selv. Inne i en tåkedott.
Hva skjedde?
Hvordan havnet jeg her - på toppen av Store Skagastølstind?
Hvordan ble denne drømmen plutselig til virkelighet? - Du må løfte armene mot himmelen - så skal jeg ta et bilde av deg!
Stemmen kommer fra skaret like under meg. Det er Sigurd Felde som roper.
Tindeveglederen. Kjentmannen. Fjellføreren. Guiden vår.
Store Skagastølstind er stor. Større. Størst. Både Glittertind og Galdhøpiggen er høyere. Det er greit. Mange mener at Romsdalshorn er minst like spektakulær. Helt OK. Og Stetind ble kåret til Norges nasjonalfjell for over 20 år siden. Ingen bør tulle med det.
Men bare Store Skagastølstind er Storen. En obelisk i jotnenes hjem, et fyrtårn blant fjellfolk. En monolitt som stiger rett opp av det rasjonelle og langt inn i romantikken.
Et klokketårn som ringer inn hele den norske fjellsporthistorien.
Og som stadig flere av oss ønsker å bestige ved hjelp av guide.
Det var den kjente britiske klatreren William Cecil Slingsby som var førstemann på toppen en julidag i 1876. Sammen med kameratene Emanuel Mohn og Knut Lykken startet han tidlig fra fjellgården Vormeli - høyt oppe i Utladalen. Været var ikke det aller beste. Likevel gikk de tre karene av sted. I boka Norge - den nordlige arena skriver Slingsby:
«Skyene tetnet til og feide opp gjennom dalen. I noen minutter forsvant sikten fullstendig. Så dukket en mektig og tilsynelatende ubestigelig tind opp i tåkehavet høyt over fjellryggen vi selv stod på.
- Er det Storen? brast det ut av oss, alle tre i kor. Bare toppen lot seg se et snaut bel, skuet truende ned på oss og virket så overveldende diger der oppe i skydrevet at vi mistet ethvert begrep om proporsjoner og plassering - og vekk var den, fort vekk.»
Jeg gikk klatrekurs i 1991. 15 år gammel. Sunnmørsk Klatreklubb var entusiastisk arrangør - og klippene i Molladalen det naturlige målet. I bokhylla hjemme hos mine foreldre fant jeg bøker om Jotunheimen. Drømmen om Storen - fjellet over alle andre norske fjell - oppsto. I september 1992 forsøkte jeg første gang sammen med min far og noen venner.
Vi snudde på grunn av vinterforhold og tåke. 10 år og mange klatreturer senere forsøkte vi igjen. I september.
Vi snudde på grunn av vinterforhold og tåke. Og nå sitter jeg her, inne i Norsk Tindeklubs røde hytte i Skagadalen, i september 2023, og er klar for et tredje forsøk.
Utenfor de små kjøkkenvinduene er det vinterforhold og tåke.
Er dette min skjebne? Skal jeg aldri komme meg opp på Store Skagastølstind?
Ved siden av meg sitter min gode venn Torstein Greni. Vi har delt utallige dager i fjellet sammen. Både i høytrykk og lavtrykk. Torstein er alltid optimist. Han sier: «Jeg er sikker på at vi kommer opp i dag».
Ved siden av Torstein sitter en nybarbert mann med brunbarket hud, skogsarbeidernever og grønn lue. Han har klatret den legendariske «Norskeruta» på Great Trango Tower i Karakoram. Han har førstebesteget storvegger på Baffin Island i Canada. Han har gått på ski over Grønland, Svalbard og Sør-Georgia. Han har vært på Mount Kenya, Aconcagua, Alpamayo. Når han smiler, kan du se både Midtmaradalen og Stølsmaradalen i ansiktet hans. Hils på Sigurd Felde. Guiden vår.
Han har mistet tellingen over hvor mange ganger han har vært på Storen - men han regner med at han har minst 150 bestigninger. Bare i 2023 har han vært der 24 ganger - blant annet for tre dager siden.
For 5000 kr pr. pers. skal han nå forsøke å lede Torstein og meg til topps. Og han sier dette - på musikalsk sognogfjordane-dialekt:
- Jeg har studert værradaren nøye. Det ligger og dunker inn et vestavær på Mørekysten. En og annen byge klarer å snike seg over Jostedalsbreen og helt fram til oss som sitter her i Hurrungane. Men snart tar det slutt. Om noen timer blir det opplett. Noen som vil ha mer kaffe?
Det er ikke mange som vet mer om Storen enn Arne Larsen - forfatteren av boka Storen - historien om menneskene og klatringen på Store Skagastølstind i Jotunheimen. Selv har han vært 15 ganger på toppen - og jobbet en kort periode som Storen-guide med base på Turtagrø.
- Det har alltid vært guiding på Storen, forteller han over telefon.
- Fjellet
Gå til medietI vest ser jeg Store Dyrhaugstind. I øst studerer jeg Styggedalstindene. I sør velter elva Midtmaradøla utfor stupkanten og lander i Utladalen. Mot nord ser jeg - i et kort øyeblikk - bare skyggen av meg selv. Inne i en tåkedott.
Hva skjedde?
Hvordan havnet jeg her - på toppen av Store Skagastølstind?
Hvordan ble denne drømmen plutselig til virkelighet? - Du må løfte armene mot himmelen - så skal jeg ta et bilde av deg!
Stemmen kommer fra skaret like under meg. Det er Sigurd Felde som roper.
Tindeveglederen. Kjentmannen. Fjellføreren. Guiden vår.
Store Skagastølstind er stor. Større. Størst. Både Glittertind og Galdhøpiggen er høyere. Det er greit. Mange mener at Romsdalshorn er minst like spektakulær. Helt OK. Og Stetind ble kåret til Norges nasjonalfjell for over 20 år siden. Ingen bør tulle med det.
Men bare Store Skagastølstind er Storen. En obelisk i jotnenes hjem, et fyrtårn blant fjellfolk. En monolitt som stiger rett opp av det rasjonelle og langt inn i romantikken.
Et klokketårn som ringer inn hele den norske fjellsporthistorien.
Og som stadig flere av oss ønsker å bestige ved hjelp av guide.
Det var den kjente britiske klatreren William Cecil Slingsby som var førstemann på toppen en julidag i 1876. Sammen med kameratene Emanuel Mohn og Knut Lykken startet han tidlig fra fjellgården Vormeli - høyt oppe i Utladalen. Været var ikke det aller beste. Likevel gikk de tre karene av sted. I boka Norge - den nordlige arena skriver Slingsby:
«Skyene tetnet til og feide opp gjennom dalen. I noen minutter forsvant sikten fullstendig. Så dukket en mektig og tilsynelatende ubestigelig tind opp i tåkehavet høyt over fjellryggen vi selv stod på.
- Er det Storen? brast det ut av oss, alle tre i kor. Bare toppen lot seg se et snaut bel, skuet truende ned på oss og virket så overveldende diger der oppe i skydrevet at vi mistet ethvert begrep om proporsjoner og plassering - og vekk var den, fort vekk.»
Jeg gikk klatrekurs i 1991. 15 år gammel. Sunnmørsk Klatreklubb var entusiastisk arrangør - og klippene i Molladalen det naturlige målet. I bokhylla hjemme hos mine foreldre fant jeg bøker om Jotunheimen. Drømmen om Storen - fjellet over alle andre norske fjell - oppsto. I september 1992 forsøkte jeg første gang sammen med min far og noen venner.
Vi snudde på grunn av vinterforhold og tåke. 10 år og mange klatreturer senere forsøkte vi igjen. I september.
Vi snudde på grunn av vinterforhold og tåke. Og nå sitter jeg her, inne i Norsk Tindeklubs røde hytte i Skagadalen, i september 2023, og er klar for et tredje forsøk.
Utenfor de små kjøkkenvinduene er det vinterforhold og tåke.
Er dette min skjebne? Skal jeg aldri komme meg opp på Store Skagastølstind?
Ved siden av meg sitter min gode venn Torstein Greni. Vi har delt utallige dager i fjellet sammen. Både i høytrykk og lavtrykk. Torstein er alltid optimist. Han sier: «Jeg er sikker på at vi kommer opp i dag».
Ved siden av Torstein sitter en nybarbert mann med brunbarket hud, skogsarbeidernever og grønn lue. Han har klatret den legendariske «Norskeruta» på Great Trango Tower i Karakoram. Han har førstebesteget storvegger på Baffin Island i Canada. Han har gått på ski over Grønland, Svalbard og Sør-Georgia. Han har vært på Mount Kenya, Aconcagua, Alpamayo. Når han smiler, kan du se både Midtmaradalen og Stølsmaradalen i ansiktet hans. Hils på Sigurd Felde. Guiden vår.
Han har mistet tellingen over hvor mange ganger han har vært på Storen - men han regner med at han har minst 150 bestigninger. Bare i 2023 har han vært der 24 ganger - blant annet for tre dager siden.
For 5000 kr pr. pers. skal han nå forsøke å lede Torstein og meg til topps. Og han sier dette - på musikalsk sognogfjordane-dialekt:
- Jeg har studert værradaren nøye. Det ligger og dunker inn et vestavær på Mørekysten. En og annen byge klarer å snike seg over Jostedalsbreen og helt fram til oss som sitter her i Hurrungane. Men snart tar det slutt. Om noen timer blir det opplett. Noen som vil ha mer kaffe?
Det er ikke mange som vet mer om Storen enn Arne Larsen - forfatteren av boka Storen - historien om menneskene og klatringen på Store Skagastølstind i Jotunheimen. Selv har han vært 15 ganger på toppen - og jobbet en kort periode som Storen-guide med base på Turtagrø.
- Det har alltid vært guiding på Storen, forteller han over telefon.
- Fjellet