For snart ti år siden ble folkebibliotekloven endret. Målet var å legge til rette for et felles løft av hele sektoren og å utvikle bibliotekene som møteplass og debattarena. Folkebibliotekene hadde på det tidspunktet vært underfinansiert og nedprioritert over lang tid. Dette ble slått fast både i Stortingsmelding nr. 23 (2008-2009) og i Kulturutredningen 2014. Professor Ragnar Audunson skrev om den svake satsingen i Bok og Bibliotek 2014/3; folkebibliotekene er blodårene i kulturlivet, mente han, og de er i ferd med å tette seg til av mangel på næring.
Les rapporten fra Innlandet fylkesbibliotek her
Endringen av folkebibliotekloven i 2014 var Kulturdepartementets svar på dette behovet. Målet var å «utvikle mer robuste og omstillingsdyktige bibliotek som kan tilby alle innbyggerne bedre bibliotektjenester.» (Prop. 135 L (2012-2013), s. 5). Den nasjonale bibliotekstrategien som kom året etter utdypet de overordnede kravene i lovteksten og tegnet et bilde av folkebibliotekene som en helt essensiell del av det norske samfunnet.
Økt aktivitet/svak satsing
I Innlandet har vi lenge hatt en mistanke om at lovendringen ikke førte til økt satsing. Det kuttes i st
