Hun hadde funnet ut at sykepleierdrømmen antageligvis måtte bli liggende på hylla.
Hoppet i det
Døli arbeidet på den tiden som omsorgsarbeider. Men hun fikk mer og mer lyst til å lære mer, gjøre mer og kunne gi pasientene bedre svar. Også kollegaer oppmuntret henne til å bli sykepleier. Stadig holdt skrekken for sprøyter og blod henne tilbake.
Litt tilfeldig, men med drahjelp fra en venninne som også hadde litt sprøyteskrekk, begynte hun likevel på sykepleierstudiet.
Jeg prøvde ikke å tenke på stikkene som skulle komme, og bare hoppa i det, sier Døli.
Kvalme og gråt
Første året gikk greit. Det var lite blod og sprøyter. Så kom dagen for injeksjoner og perifert venekateter (PVK). De fikk valget om å stikke en dukke eller hverandre.
Selv om jeg var kvalm og gråt, så valgte jeg både å stikke en annen og å bli stukket selv. Du må pushe deg selv til å gjøre det. Og når du gjør det, vil du etter hvert merke at frykten går over, sier Døli.
MØTTE SKREKKEN: Dette er første gang Veronika Døli satte perifert venekateter (PVK) og injeksjoner. (Foto: Privat)
Hun forteller om første praksis som eksempel. Hun var redd for å prøve seg fram.
Det hjalp da jeg møtte en sykepleier som brukte god tid på å være åpen med meg om at jeg synes å stikke andre var ubehagelig.
Helt våt i håret
Sykepleieren var bestemt på at Døli skulle få til å stikke, og ble med henne inn til en pasient som synes det var greit at hun øvde på henne.
Etter to bomstikk, sa jeg til pas
