Hvordan i alle dager skjedde dette?
Et tilfeldig møte
Spol tilbake til juli 2022. En hetebølge legger sin klamme hånd over store deler av Europa. Vi har parkert bilen utenfor et lite hotell i landsbyen Arbois, som ligger i vindistriktet Jura i Øst-Frankrike.
På andre siden av gata er det en stor statue av en mann som sitter på en stol og titter utover de grå murhusene. Under står det inngravert Pasteur med store bokstaver, og vi kan lese at statuen ble satt opp i 1901.
Mannens fulle navn er Louis Pasteur, og Google forteller at barndomshjemmet og ferieboligen hans like i nærheten har blitt til et museum.
Senere blir jeg litt flau over at navnet ikke umiddelbart sa meg noe. For som Olav Drivenes skriver i den nær 80 år gamle læreboka: «Straks vi høyrar navnet, tenkjer vi på pasteurisering og vaksinering, på gjæring og bakteriaer og farlege smittesjukdomar.»
Pasteur var revolusjonær i sin samtid da han hevdet at liv ikke kan oppstå av ingenting og at bakterier driver rundt i luften. Det var også Pasteur som for alvor utviklet vaksinasjonsteknikken.
Han og Espen Rostrup Nakstad ville utvilsomt hatt mye å snakke om.
Middels i kjemi
Ingenting av dette er jeg klar over denne varme sommerdagen i Arbois, når vi rusler bort til et murhus rett ved siden av elven Cuisance.
Huset var egentlig et garveri, hvor faren til Pasteur bearbeidet dyrehuder, pels og skinn. Nå er fasaden prydet med et banner som forteller at det er 200 år siden Louis Pasteur ble født, nærmere bestemt den 27.12.1822. Familien flyttet hit da han var åtte år.
I 1839 dro Pasteur til Besançon for å studere. Først var nok planen å bli lærer, og han tok eksamener i både humanistiske fag og realfag. Senere leser jeg i Laura Woods bok fra 1955 at han ble sett på som «snarere en solid enn en glimrende student». I begynnelsen fikk unge Pasteur kun middels karakter i kjemi, noe som må være en god trøst for alle som er misfornøyde med karakterene sine. Det er mulig å skrive vitenskapshistorie likevel!
Historien hvisker til oss
I huset i Arbois fylles jeg av den ærbødige følelsen man får av å vandre rundt i andres liv. Det er noe eget med et museum som også har vært et hjem. I en verden hvor vi blir bombardert med budskap i store bokstaver, så kjennes det beroligende å
