Å gå på skole betyr å bli utsatt for smerte. Ingen som har med skole å gjøre kommer utenom denne kjensgjerningen. Hvis vi ser tilbake på vår egen skoletid, har vi nok alle spor av smerteerfaringer som har preget oss videre i livet. Elever, lærere og foresatte utsettes for daglig smerte i ulik intensitet, ulik grad og på ulike nivåer, men smerten er der. Den tvinger seg på.
Å være menneske betyr å utsettes for smerte. Derfor er skolen ingen unntak. Å kjenne smerte er en allmenn menneskelig erfaring ingen blir spart for i livet. Å tenke på skolen fra et smerteperspektiv betyr å åpne opp for en helt bestemt helhetserfaring av det å være menneske i skolen.
Smerten i skolen er en tragisk dimensjon ved skole som sådan. Smerten forplanter seg, det oppstår nye former for smerte som uttrykker seg ulikt, enkelte smerteerfaringer ropes det om i samfunnet, mens andre forblir i taushetens dal.
La oss peke på tre smerteområder: Smerte som fremmedgjøring, smertens solidaritet, lærerens smerte i møtet med den digitale revolusjonen.
Smerte som fremmedgj