Norsk Skogbruk
25.05.2022
Å jobbe med finans innebærer å følge med og fange opp trender på mange områder i samfunnet. Det holder ikke å kunne økonomi, man må vite en del om hva som rører seg i de ulike næringene også.
- Finans dreier seg egentlig om sannsynligheten for at noe skjer. Og konsekvensen av det hvis det skjer, sier Idar Kreutzer som nå i ti år har vært administrerende direktør i Finans Norge.
Kreutzer tar imot Norsk Skogbruk i Finansnæringens hus sentralt i Oslo. Det er mange år siden han innså at klimaendringene var noe det var stor sannsynlighet for at ville skje, og som ville få store konsekvenser, og begynte å jobbe med det. Han var konsernsjef i Storebrand da forsikringsselskapet som det første i Europa la bærekraftkriterier til grunn for hele forvaltningen av aksjeporteføljen, det skjedde så tidlig som i 2001. Men bevisstheten om dette i finansnæringen utviklet seg til å begynne med veldig sakte. Før den etter hvert begynte å utvikle seg veldig fort. I dag er bærekraft høyt på agendaen i finansnæringen.
- Det er tre viktige drivkrefter for den endringen som nå skjer i finansnæringen. Det ene er vår kunnskap om klimarisiko, det andre er at både EU og nasjonale myndigheter begynner å la dette reflekteres i regelverket. Og det tredje som skjer er endring i kundepreferanser, både i privatmarkedet og i bedriftsmarkedet. Skal du inn i leverandørkjeden til en større bedrift nå, kommer du ingen vei med mindre du kan si noe om hvilken bærekraftstrategi du har. I alle de viktige verdikjedene er klima og bærekraft et spørsmål som man må kunne svare på for å få innpass. For de store bedriftene må rapportere. De må kunne si til kapitalkreftene at dette har vi tenkt på.
- Og kapitalkreftene må altså rapportere det videre?
- Ja, det er finansnæringen som primært får de store rapporteringskravene direkte, men for å kunne gjøre disse vurderingene, må vi ha data. Og da må bedriftene som er våre kunder rapportere på en måte som er sammenlignbar på tvers og konsistent over tid. I EU kommer det nå to tunge regelendringer. Det ene er taksonomien som definerer hva som er bærekraftig og hvordan man skal synliggjøre og jobbe med det. Det treffer primært finansnæringen, men den må spørre kundene, så da treffer det alle andre også. Og det andre er endringen av rapporteringskravene. EU endrer fra «non financial reporting» til «corporate sustainability reporting directive». De slutter å kalle det ikke-finansielt siden det jo faktisk er en veldig tydelig finansiell risiko. Det nye rapporteringskravet er veldig utvidet i forhold til det gamle og kommer til å gjelde mange flere bedrifter. De må rapportere både på hva de selv gjør, men også på hva som skjer i deres egen verdikjede, småbedrifter som leverer til de store må også rapportere. Det handler på den ene siden om å skjønne hva som skjer med næringslivet når klimaet endrer seg, og på den andre siden hvordan næringslivet påvirker klimaendringene. Når vi som samfunn vil forsøke å begrense klimaendringene,
Gå til medietKreutzer tar imot Norsk Skogbruk i Finansnæringens hus sentralt i Oslo. Det er mange år siden han innså at klimaendringene var noe det var stor sannsynlighet for at ville skje, og som ville få store konsekvenser, og begynte å jobbe med det. Han var konsernsjef i Storebrand da forsikringsselskapet som det første i Europa la bærekraftkriterier til grunn for hele forvaltningen av aksjeporteføljen, det skjedde så tidlig som i 2001. Men bevisstheten om dette i finansnæringen utviklet seg til å begynne med veldig sakte. Før den etter hvert begynte å utvikle seg veldig fort. I dag er bærekraft høyt på agendaen i finansnæringen.
- Det er tre viktige drivkrefter for den endringen som nå skjer i finansnæringen. Det ene er vår kunnskap om klimarisiko, det andre er at både EU og nasjonale myndigheter begynner å la dette reflekteres i regelverket. Og det tredje som skjer er endring i kundepreferanser, både i privatmarkedet og i bedriftsmarkedet. Skal du inn i leverandørkjeden til en større bedrift nå, kommer du ingen vei med mindre du kan si noe om hvilken bærekraftstrategi du har. I alle de viktige verdikjedene er klima og bærekraft et spørsmål som man må kunne svare på for å få innpass. For de store bedriftene må rapportere. De må kunne si til kapitalkreftene at dette har vi tenkt på.
- Og kapitalkreftene må altså rapportere det videre?
- Ja, det er finansnæringen som primært får de store rapporteringskravene direkte, men for å kunne gjøre disse vurderingene, må vi ha data. Og da må bedriftene som er våre kunder rapportere på en måte som er sammenlignbar på tvers og konsistent over tid. I EU kommer det nå to tunge regelendringer. Det ene er taksonomien som definerer hva som er bærekraftig og hvordan man skal synliggjøre og jobbe med det. Det treffer primært finansnæringen, men den må spørre kundene, så da treffer det alle andre også. Og det andre er endringen av rapporteringskravene. EU endrer fra «non financial reporting» til «corporate sustainability reporting directive». De slutter å kalle det ikke-finansielt siden det jo faktisk er en veldig tydelig finansiell risiko. Det nye rapporteringskravet er veldig utvidet i forhold til det gamle og kommer til å gjelde mange flere bedrifter. De må rapportere både på hva de selv gjør, men også på hva som skjer i deres egen verdikjede, småbedrifter som leverer til de store må også rapportere. Det handler på den ene siden om å skjønne hva som skjer med næringslivet når klimaet endrer seg, og på den andre siden hvordan næringslivet påvirker klimaendringene. Når vi som samfunn vil forsøke å begrense klimaendringene,
