Pressens Hus, Oslo, 8 mars, selveste kvinnedagen.
NRKs Gro Holm, nylig hjemkommet fra reporteroppdrag i Ukraina, intervjuer journalist og nyhetsanker Marichka Padalko fra den ukrainske TV-kanalen 1+1 på videolink fra et hemmelig sted utenfor Kyiv.
Fra et ad hoc tv-studio som ble satt opp på under to døgn forteller den ukrainske journalisten om diskusjonen hun nylig hadde med mannen sin om hvem som skulle ta vare på de tre barna deres. Jeg må forsvare landet, sa han. Det må jeg også, sa hun.
I 20 år har hun arbeidet som fjernsynsreporter og ankerkvinne. Det tar tid å bygge opp publikums tillit. I krigen som stadig eskalerte følte Marischka at hun ikke kunne forlate folket sitt i en så avgjørende tid. At det å informere var like viktig som å forsvare landet militært. Til slutt reiste mannen med de tre barna til grensen vest i landet og fikk dem i trygghet.
Jeg har ikke den luksusen det er å være sammen med barna mine, men jeg vet at de er trygge, sier den rakryggede, mørkhårede kvinnen og avslutter:
- Vi vil fortsette å sende til siste minutt!
Utover å være en utrolig sterk historie om det å rives mellom rollen som mor og journalist i krigstid, var møtet med Padalko også en påminnelse om hvor kjønnsdelte rollene lett blir i krig.
Det siste skriver Anne Håskoll-Haugen godt om i en nylig kronikk i Bistandsaktuelt. Vi ser det i tv-reportasjene. De endeløse strømmene av kvinner og barn som forlater landet sitt, mens mennene mellom 18 og 60 må bli igjen for å kjempe.
Likevel er det nyanser i nyhetsdekningen. En nylig New York Times-podkast tar for seg nettopp ukrainske menns frykt og usikkerhet. Vi møter Eugene i Kharkiv som fra å lure på om han skulle bake en banankake til kollegaene sine, plutselig befinner seg i krigen. Han er klar til å kjempe, men det er vanskelig for ham å forestille seg russerne som fienden.
Den 23 år gamle tegneserieskaperen Tyhran forsøkte fortvilet å krysse grensen til Polen uten suksess.
- Jeg kan ikke forestille meg å utføre militære handlinger. Jeg har ingen erfaring med det. Jeg er redd for å holde et gevær. Jeg kan ikke forestille meg å holde et gevær, insisterer han.
Og Andrew som beskriver redselen, eller ikke redsel, korrigerer han, det er snarere en dyrisk følelse han aldri har kjent før.
Enkelthistoriene understreker hvor viktig det er med vanlige menneskers fortellinger i journalistikken, også i krig, for å få nyanser i de store sekkebetegnelsene: handlende og passive, kjempende og flyktende, modige og redde, menn og kvinner.
En som bruker de sosiale mediene aktivt i kampen om Ukraina er den tidligere manusforfatteren, nå Ukrainas førstedame, Olena Zelenska. I et åpent brev til globale medier publisert 8. mars beskriver hun på engelsk, tysk og russisk det hun kaller det pågående «massedrapet på den ukrainske befolkningen».
Det er et langt, følelsesladet, patriotisk vitnesbyrd om barna, de syke, de nyfødte, i bomberommene og på flukt. Om de unge kreftpasientene som må rømme fra kjelleren på sykehuset der de har gjemt seg.
På samme vis som ektemannen Volodomyr Zelensky har glede av sin tidligere karriere som tv-skuespiller og briljerer i kommunikasjonen både med folket sitt og internasjonale politikere, bruker Olena Zelenska sine kommunikasjonserfaringer i en kamp som blant annet foregår på Instagram. Der deler hun bilder, ofte tatt av profesjonelle fotojournalister, og den senere tid er de i all hovedsak av kvinner og barn. Enten inne i Ukraina eller på flukt. Hun deler også bilder av handlende, kjempende kvinner. I den grad det er et skille mellom det å kjempe og å flykte for å redde barna sine.
Alt er krigens handlinger. Zelenska viser til at det før krigen var 2 millioner flere kvinner enn menn i Ukraina.
- Vår nåværende opposisjon har et særlig kvinnelig ansikt, skriver hun på Instagram den 1. mars, på den symbolske vårdagen, håpets dag, og bildene hennes viser kvinner i militæruniform i skyttergravene, kvinner som redningsmannskap med hjelm og hodelykt og kvinner som ivaretar nyfødte i et provisorisk bomberom.
De siste årene har jeg hatt gleden av å få legge til rette for opplæring av kvinnelige journalister på det afrikanske kontinentet sammen med Norsk Journalistlag (NJ). Deltagerne er kvinner som selv skal hjem for å lære opp sine kollegaer i spørsmål knyttet til likestilling og sikkerhet for kvinnelige journalister. Mange har bakgrunn fra land der krig og konflikt er mer vanlig enn det har vært i vår del av verden de siste tiårene.
Noen av journalistene mener at det å være kvinne kan være en styrke i dekningen av krig og konflikt. Man får tilgang til andre kilder, man kan komme tettere på. Samtidig vet vi fra forskningen at kvinner i tillegg til de sikkerhetsutfordringene de deler med sine mannlige kollegaer ofte opplever tilleggsutfordringer direkte knyttet til deres kjønn, noen av disse eskalerer i krig og konflikt.
Uansett kjønn er det uhyre viktig at journalister har grunnleggende sikkerhetstrening og tilgang på livsviktig beskyttelsesutstyr. I skrivende stund sender Reportere Uten Grenser (RSF) inn slikt sikkerhetsutstyr til journalistene i Ukraina og setter opp et eget Pressefrihetssenter i Lviv i vest-Ukraina, i samarbeid med sin lokale partner IMI (Institute of Mass Infomation). Senteret skal yte livsviktig hjelp til journalister i fare.
I en samtale med RSFs Thibault Bruttin onsdag, understrekte han den symbolske viktigheten av at dette senteret står på ukrainsk jord. Krigen er ikke over. Vi trenger både menn og kvinner som dekker den journalistisk og nyansert og vi har ingen å miste.
Image-text:
NRKs Gro Holm intervjuer journalist og nyhetsanker Marichka Padalko på videolink fra et hemmelig sted utenfor Kyiv.
Foto: Anna Stjern
