Skyldfordeling er - slik jeg ser det - kun symptombehandling og ikke tilstrekkelig for å få bukt med det som gjør idretten syk. I denne kronikken prøver jeg derfor å avdekke den sentrale årsaken til at idretten er syk, samt foreslå en helt annen, og mer virkningsfull medisin.
Skyldfordeling får ikke bukt med problemet
Mange har blitt anklaget for å bidra til den syke idretten generelt og spiseforstyrrelser spesielt, det være seg overambisiøse foreldre og trenere, samt utøvere som ikke roper varsko på vegne av det de har sett og opplevd.
Det pekes også i medieoppslagene på at mange har visst om situasjonen, men bevisst har valgt å overse problemet, som omtalt i VG. Det siste er at løypeleggere og løypedesignere er blitt stilt til ansvar, også omtalt i VG. Løypene er blitt for krevende, noe som favoriserer de lette utøverne og utsetter de tyngre utøverne for slankepress.
Skyldfordeling er vanligvis et dårlig utgangspunkt for å få bukt med problemet. Enkeltpersoner har ikke skylden for dette problemet alene - om noen har skyld i det hele tatt. Mediene og andre debattanter burde heller fokusert på hvilke samfunnsmessige og idrettslige holdninger, verdier og logikker ligger
