Gravplassen
07.10.2016
- Kirkegården slapp aldri taket i meg, sier Eirik Stople som forklaring på hvorfor han vender tilbake til gravplassektoren etter fire år i Bondevennens redaktørstol.
1. oktober overtar han stillingen som rådgiver i Norsk forening for gravplasskultur. Formelt ansatt i KA, mens Gravplassforeningen eier halvparten av stillingen.
Mange kjenner ham som tidligere gravlundssjef i Stavanger, og som medlem av styret i Norsk forening for gravplasskultur. Han var egentlig utdannet som sivilagronom på Ås, og valgte derfor å bli redaktør i Bonde-vennen i 2012. Det var et blad han hadde et godt forhold til da han vokste opp på gård. - Det var journalistikken, sjansen til å formidle kunnskap, som trigget meg, sier han.
Grep muligheten
Men etter fire år som redaktør, og noen hundre lederartikler, kom han fram til at en redaktør bør sitte på åremål for ikke å gjenta seg selv. Selv om han burde vært et par år til, lot han ikke sjansen gå fra seg da stillingen ble lyst ut.
- Jeg grep muligheten. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan få ny jobb i en alder av 60 år, sier han og smiler i redaktørstolen.
Gravplassens samfunnsrolle
Eiriks bakgrunn som gravlundssjef i Stavanger fra 2002 - 2012, ga ham solid erfaring fra sektoren. Han mener gravplassene er viktige både for lokalsamfunnet og enkeltpersoner. De er identitetskapere for kultur, historie og estetikk.
- En gravplass er noe mer enn gressplen med gravminner på, understreker han.
Derfor er det ikke likegyldig hvordan den fysiske utformingen av gravplassen er. Dette skal være et god sted for ro og ettertanke. Samtidig skal det være et møtested.
Vil møte folk
Eirik blir entusiastisk når han forteller at han ser fram til å reise rundt og møte de som jobber på gravplassene. Det vil han gjøre både gjennom NFK sin kursvirksomhet, på møter ute i forvaltningene og på Gravplasskolen.
- Jeg vil bruke min innsikt til å motivere de som jobber på gravplassen. Dette er ikke en stilling med makt. Jeg skal være en rådgiver i ordets rette forstand, sier han.
Mindre pendling
I mellomtida har vi flyttet oss en halv mil fra Bondevennens lokaler i Hillevåg, til Lagård gravlund inne i Stavanger sentrum. Eirik innrømmer at han har tatt turen innom byens gravplasser for å se hvordan de er etter at han sluttet som gravlundssjef. I sin nye stilling, der 50 prosent skal brukes på Gravplassforeningen, får han sjansen til å se hvordan hele landets gravplasser er utformet.
60-åringen, er fortsatt sprek. Han har syklet inn til byen uten minste tegn til å være andpusten. I mange år har han dagpendlet inn til Stavanger fra hjemmet på Tau i Ryfylke. Nå får han faste kontordager hos KA i Oslo annenhver uke. I første omgang er planen å ha hjemmekontor de resterende arbeidsdagene.
- Dette kan ikke bare være en kontorstilling. Jeg må ut og treffe folk, sier han før han kaster seg på sykkelen for å nå ferja klokka fire.
- Sju minutter er god tid, forsikrer han, før han suser av gårde.
Les opprinnelig artikkelMange kjenner ham som tidligere gravlundssjef i Stavanger, og som medlem av styret i Norsk forening for gravplasskultur. Han var egentlig utdannet som sivilagronom på Ås, og valgte derfor å bli redaktør i Bonde-vennen i 2012. Det var et blad han hadde et godt forhold til da han vokste opp på gård. - Det var journalistikken, sjansen til å formidle kunnskap, som trigget meg, sier han.
Grep muligheten
Men etter fire år som redaktør, og noen hundre lederartikler, kom han fram til at en redaktør bør sitte på åremål for ikke å gjenta seg selv. Selv om han burde vært et par år til, lot han ikke sjansen gå fra seg da stillingen ble lyst ut.
- Jeg grep muligheten. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan få ny jobb i en alder av 60 år, sier han og smiler i redaktørstolen.
Gravplassens samfunnsrolle
Eiriks bakgrunn som gravlundssjef i Stavanger fra 2002 - 2012, ga ham solid erfaring fra sektoren. Han mener gravplassene er viktige både for lokalsamfunnet og enkeltpersoner. De er identitetskapere for kultur, historie og estetikk.
- En gravplass er noe mer enn gressplen med gravminner på, understreker han.
Derfor er det ikke likegyldig hvordan den fysiske utformingen av gravplassen er. Dette skal være et god sted for ro og ettertanke. Samtidig skal det være et møtested.
Vil møte folk
Eirik blir entusiastisk når han forteller at han ser fram til å reise rundt og møte de som jobber på gravplassene. Det vil han gjøre både gjennom NFK sin kursvirksomhet, på møter ute i forvaltningene og på Gravplasskolen.
- Jeg vil bruke min innsikt til å motivere de som jobber på gravplassen. Dette er ikke en stilling med makt. Jeg skal være en rådgiver i ordets rette forstand, sier han.
Mindre pendling
I mellomtida har vi flyttet oss en halv mil fra Bondevennens lokaler i Hillevåg, til Lagård gravlund inne i Stavanger sentrum. Eirik innrømmer at han har tatt turen innom byens gravplasser for å se hvordan de er etter at han sluttet som gravlundssjef. I sin nye stilling, der 50 prosent skal brukes på Gravplassforeningen, får han sjansen til å se hvordan hele landets gravplasser er utformet.
60-åringen, er fortsatt sprek. Han har syklet inn til byen uten minste tegn til å være andpusten. I mange år har han dagpendlet inn til Stavanger fra hjemmet på Tau i Ryfylke. Nå får han faste kontordager hos KA i Oslo annenhver uke. I første omgang er planen å ha hjemmekontor de resterende arbeidsdagene.
- Dette kan ikke bare være en kontorstilling. Jeg må ut og treffe folk, sier han før han kaster seg på sykkelen for å nå ferja klokka fire.
- Sju minutter er god tid, forsikrer han, før han suser av gårde.
