International Harvester (IH) i USA, med røtter helt tilbake til McCormick sin første slåmaskin i 1831, var et resultat av at fire store, amerikanske maskinprodusenter slo seg sammen i 1902. I 1910 etablerte konsernet eget datterselskap i Norge. Dette ble ordnet på den måten at IH kjøpte Ths. Øyes Maskinforretning i Oslo, som i tillegg hadde en egen avdeling i Trondheim. Forretningen endret navn til A/S International Harvester & Co, som ble norsk eneimportør for IHs produktprogram i Norge. Case kan føres tilbake til 1842, da amerikaneren Jerome Increase Case startet opp med treskemaskiner.
Krigen skaper traktorinteressePå grunn av de vanskelige forsyningsforholdene under første verdenskrig, da staten så seg nødt til å stimulere landbruket til vesentlig større matproduksjon, samtidig som tilgangen på manuell arbeidskraft ble dårligere og dyrere, ble det plutselig mer aktuelt å tenke i retning av traktorer. Inntil da hadde traktoren vært mer eller mindre uaktuell. Den ble sett på som en kostbar kuriositet, dårlig tilpasset norske landbruksforhold.
Norges landbrukshøgskole (NLH) tok i 1917 inn en Mogul 12-25 (produsert av IH McCormick i Chicago) på prøve, og begeistringa var såpass stor at høgskolen tok en beslutning om å kjøpe to slike traktorer. Staten engasjerte seg deretter i valg av prissubsidierte traktorer for den norske bonden. Provianteringsdirektoratet bestilte 250 traktorer, omtrent 230 av disse kom fra IH. En Mogul kostet omtrent 7 000 kroner, men staten solgte dem for 5 300 kroner. Det viste seg at staten hadde gapt altfor høyt. Mange av traktorene ble stående usolgte, de ble dels kjøpt opp av Vegdirektoratet, dels eksportert videre til Sverige. Men uansett - IH var landets mest solgte traktor. Og det til tross for at det i 1919, ble markedsført hele 21 traktormerker i Norge. Storparten av dem forsvant ganske raskt.
Case kommer til NorgeI oktober 1919 kom de første Case-traktorene til Norge. J.I. Case Company stilte med egen stand på den norsk-amerikanske utstillinga på Klingenberg i Oslo, den aller første utstillinga i sitt slag. Foruten traktorer stilte Case også med andre maskiner og redskaper. Det var Werners Maskinforretning (etabl. 1888) i Oslo som hadde fått det norske Case-agenturet, og hadde derfor egne representanter på standen.
Case var nytt i Norden, men sør i Europa hadde produsenten levert flere tusen traktorer. Bare et halvt år tidligere hadde det første partiet med Fordson F kommet til Norge. Det rådet en viss optimisme i maskinbransjen, med tanke på den gryende traktorinteressen under første verdenskrig. Det viste seg å bli et rent blaff. I perioden 1919 - 1933 ble det gjennomsnittlig solgt bare 50 traktorer per år. Fordson tok minst halvparten av det norske markedet, ja, til tider innpå 70 prosent. I 1920-årene
