Hovedbudskap
Sykepleiere må ha etisk og juridisk kompetanse når de skal implementere velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene. Før løsningene tas i bruk bør de i tillegg involvere og informere pasienter, brukere og pårørende.
Implementering av velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene krever økt kompetanse blant sykepleiere. Denne artikkelen beskriver ulike sykepleiefaglige, etiske og juridiske vurderinger som er relevante når sykepleiere foreslår velferdsteknologiske løsninger til pasienter og brukere av norske helse- og omsorgstjenester.
Store utfordringer venter oss
Helse- og omsorgstjenestene står ovenfor store utfordringer i årene fremover, som et resultat av en forventet økning av både nye og yngre brukergrupper og antall eldre med mer sammensatte hjelpebehov og komplekse helseutfordringer (1-4). En økt andel av eldre pasienter med ulik grad av kognitiv svikt vil også føre til at sykepleiere må observere og vurdere pasientenes samtykkekompetanse.
Ofte vil bruk av velferdsteknologiske løsninger til personer med kognitiv svikt også føre til at sykepleiere står ovenfor etiske dilemmaer når de skal forholde seg til lovverk parallelt med å ivareta pasienten og pårørendes ønsker og behov.
Mange eldre har demenssykdom
Det er også økt oppmerksomhet på viktigheten av at brukere, pasienter og pårørende involveres mer i egen behandling (5). I 2015 hadde i overkant av 80 prosent av personene med langtidsplass på sykehjem i Norge en demenssykdom. I hjemmebaserte tjenester var andelen brukere over 70 år med demenssykdom på 40 prosent. Totalt utgjorde denne gruppen om lag 71 000 personer i 2015, og tallet er stadig stigende (6). Sykepleie til personer med demens er faglig krevende og utfordrende (7).
Teknologien kan gi kostnadseffektiv innovasjon
I Norge er det en økende forståelse for at velferdsteknologi kan bidra til mer enn økt kvalitet og trygghet for brukere, pasienter og pårørende; velferdsteknologi kan i tillegg bidra til kostnadseffektiv innovasjon av offentlige helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet (8) anbefaler at kommunene tar i bruk lokaliseringsteknologi (for eksempel GPS), elektroniske medisindispenser, elektroniske dørlåser, digitale tilsyn, oppgraderte pasientvarslingssystem og digitale trygghetsalarmer.
HJELPEMIDLER: (Fra venstre). Medisindispenser som sender beskjed til hjemmetjenesten hvis brukeren glemmer å ta medisinen. Smartklokke med trygghetsløsninger, skosåle med GPS og elektronisk låssystem. Foto: Erik M. Sundt (foto)/Monica Hilsen (illustrasjon)
Hva er velferdsteknologi?
Hagen-utvalget definerte begrepet velferdsteknologi slik i NOU «Innovasjon i omsorg» (9):
Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne (s. 99).
«Velferdsteknologi kan også forstås som en teknologisk støtte til pårørende for å forbedre tilgjengelighet, utnytte tilgjengelige ressurser bedre og øke kvaliteten på tjenestetilbudet. Enkeltindividet og deres pårørende vil med økt bruk av velferdsteknologiske løsninger kunne få mulighet til å mestre eget liv og helse bedre. Bruken av velferdsteknologi vil derfor være en viktig faktor for å utsette tidspunktet for å søke om sykehjemsplass (8, 10). Velferdsteknologi kan i tillegg bidra til økt kvalitet i helse- og omsorgstjenestene og bidra i målsettingen om et universelt utformet samfunn innen 2025.»
Å bestemme over eget liv - en menneskerett?
Økt bruk av velferdsteknologiske løsninger er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å realisere verdier som økt trygghet, sikkerhet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. For å sikre
