Den industrielle revolusjon handlet ikke bare om industri. Den var også en kommunikasjonsrevolusjon. Industrisamfunnet ble et transportsamfunn. Noen har pekt på at utviklingen blir mer planlagt i land som kommer etter: en har modeller å gå etter, og staten blir gjerne viktigere.
Store teknologiske systemer som transport har således gitt opphav til begrepene evolving og planned systems. Det første må vel bety at de utviklet seg mer planløst «nedenfra» ut fra sin egen teknologiske og markedsmessige dynamikk. Med mønster utenfra kan vi vente at den norske utviklingen hellet mer i retning av planlagte og nasjonale systemer, og at staten ble mer aktiv.
Men samtidig er det sjelden bare én måte å gjøre ting på. Teknologien gav visse muligheter for valg og en mulig norsk Sonderweg, et norsk særpreg. Det har til og med vært tale om «det norske system» for den tidlige jernbanebyggingen: Det måtte komme et lokalt og regionalt initiativ medfølgende kapital; staten fikk da dokumentert at det forelå et reelt behov og kunne bevilge resten.
Nå viste det seg at et slikt blandet system ikke var så spesielt norsk, men poenget om litt ulik utforming ble stående.
Til de ledningsbundne systemene som jernbane og vei hører også begrepene formative perioder og path dependence, stiavhengighet. Når en først har valgt, får systemene en form som blir relativt varig over tid og som det tar tid og er kostbart å endre pga. de store investeringene.
Den første industrialiseringen var basert på kull og damp. Mellomkrigstidens transport gjaldt hvordan Norge skulle svare på den såkalte andre industrielle revolusjon, med olje, elektrisitet og motorer. Overgangen fra dampskip til motorbåter og båtruter gikk raskt, for her var det ingen