Det som er spesielt med pressen er at vi alltid tjener minst når vi trengs som mest.
Akkurat som i tidligere kriser forsvinner annonseinntekter, stillingsannonser og konferanseinntekter nærmest over natten i det øyeblikket realitetene synker inn. Samtidig er det i akkurat dette øyeblikket at nyhetsinteressen er på sitt største.
Det ser vi og resten av mediebransjen på trafikktallene, og det settes nå leserrekorder, lytterrekorder og seerrekorder i de fleste redaksjoner. Samtidig strømmer både tipsene og spørsmålene inn. Leserne har et enormt informasjonsunderskudd, og det er mye de vil ha svar ha svar på.
Det er i krisetider at folk er avhengig av å bli opplyst, og de virkelig trenger noen som stiller spørsmål og finner svar på deres vegne.
Å permittere journalister i en slik situasjon er svært problematisk for enhver redaksjon, og for de små redaksjonene er det rett og slett katastrofalt.
Det er i krisetider at folk er avhengig av å bli opplyst, og de virkelig trenger noen som stiller spørsmål og finner svar på deres vegne.
For en stor redaksjon blir det vanskelig å dekke saksområdene på en god måte hvis 30-50 prosent av journalistene permitteres, og det vil være enda tøffere for en mellomstor redaksjon. For små redaksjoner med en, to eller tre journalister er det ensbetydende med å legge ned.
I enerWE er vi totalt tre ansatte: gründeren er daglig leder, og han jobber med salg og produksjon av kommersielle podkaster og livesendinger. Den redaksjonelle staben består av meg og én journalist. Sammen forsøker vi å dekke energibransjen etter beste evne gjennom å samle informasjon, stille spørsmål og spre kunnskap om hva som skjer og hvordan energibransjen håndterer viruskrisen.
Dersom vi med bare to redaksjonelt ansatte må kaste inn håndkleet og iverksette permitteringer er vi i praksis ferdige. Da kan vi like gjerne legge ned med en gang.
I enerWE diskuterte vi permittering av redaksjonen på mandag, men ble enige om at vi ikke gjør det. Enten så overlever vi fordi energibransjen ser at de trenger oss, eller så gjør vi ikke det. Hvis vi permitterer leverer vi uansett ikke det energibransjen trenger nå.
For hva skal vi si til leserne og annonsørene våre hvis vi permitterer?
Det nytter ikke å si at vi permitterte journalistene og i praksis la ned den redaksjonelle virksomheten da energibransjen trengte oss som mest, for så å komme tilbake når krisen er over og si at nå skal vi lage masse spennende journalistikk om det som skjer.
Det er nå vi trengs, og det er nå vi har muligheten til å vise hva det betyr å ha en fagpresse som dekker det som skjer i energibransjen.
Sånn er det for alle i hele pressen, enten det er våre konkurrenter, andre fagpressepublikasjoner i andre bransjer, lokalaviser eller rikspressen.
Istedenfor å bruke tid og krefter på å argumentere for at pressen bør stå på en liste over samfunnskritisk infrastruktur for å sikre oss barnepass bør mediebransjens organisasjoner legge alt inn på å finne en ordning som gjør at vi unngår permitteringer - eller i det minste minimerer det i denne krisetiden.
Som journalister prioriterer vi saker hver eneste dag, og de prioriteringene er knallharde.
Dette er krevende, og jeg har ikke svaret på hvordan det bør løses. Jeg tror imidlertid at det kan løses hvis vi er klare og tydelige, og står samlet om hva som er bransjens prioritet nummer én akkurat nå.
Som journalister prioriterer vi saker hver eneste dag, og de prioriteringene er knallharde. Vi går aldri hjem med følelsen av at vi rakk alt vi ønsket å gjøre eller hva vi selv mente i burde ha gjort den dagen. Vi prioriterer knallhardt, og prøver å prioritere riktig.
Nå må medieorganisasjonene stikke hodene sammen, og prioritere like hardt. Vi må ha laserfokus på hva vi trenger av gjennomslag for hos myndighetene. De presses fra alle kanter med alle mulige krav og rop om hjelp, og det er begrenset hvor mye tid og oppmerksomhet de kan bruke på tiltak rettet mot oss.
Vi i pressen bør ha et felles prioritert ønske, og det bør være en løsning for å sikre at ingen - eller i det minste få - journalister må permitteres nå som krisen er et faktum.
Etterspørselen etter journalistikk har aldri vært større, og det er nå vi legger ned innsatsen som vi kan skrive om i en festtale om hvor samfunnskritiske vi er når det hele er over.
Image-text:
- Dersom vi med bare to redaksjonelt ansatte må kaste inn håndkleet og iverksette permitteringer er vi i praksis ferdige, skriver redaktør Anders Lie Brenna i EnerWE..
Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix
