Da jeg noen år senere ryddet etter mine egne forfedre og -mødre, fant jeg også tegn på tidligere generasjoners usikre fremtid. To boder innerst i kjelleren var fylt med mat for dårlige tider. Jeg har ikke bestemt meg med hensyn til de hermetiske kjøttkakene fra 1960-tallet, men tørrmelken ble kastet. Det samme gjaldt spannene med brukte spiker.
Hvis vi setter sykelig samlemani til side, sitter vi fremdeles igjen med et behov for å sikre fremtiden.
De som ikke hamstret, døde
Behovet er større i dårlige tider. Vi kan med en evolusjonsbiologisk spissformulering si at de som ikke lærte seg å hamstre - døde. Så vi er etterkommerne av dem som sikret seg.
Dette synes å stride mot det «alle» vet om menneskets fortid; jeger- og samlerfolkenes flate struktur: De hadde ingen titler som gikk i arv, og selv ikke lederne nøt privilegier. Alle hadde samme rettigheter, og alle måtte dele med alle.
Dette er for så vidt sant, men det er mindre kjente sider ved saken. Fordelingen gikk ikke alltid
