Den siste uka har en ny studie fra medieforskerne Helle Sjøvaag, Truls André Pedersen og Ole Martin Lægreid vakt debatt og reaksjoner. Sjøvaag og hennes kolleger har gjennomført en studie av et omfattende nyhetsmateriale på et viktig felt. Konklusjonen deres i artikkelen Journalism and the political structure i tidsskriftet Nordicom Review, er at pressestøtten ikke har gjort de minste avisene bedre i stand til å rapportere mer politisk journalistikk enn de store.
På Journalistutdanninga ved Nord Universitet har vi nylig gjennomført prosjektet Blindsoner og mangfold, der vi har analysert innholdet i 24 norske lokale og regionale medier. Denne studien nyanserer det bildet Sjøvaag og co tegner.
Vi finner at de minste mediehusene, altså de som mottar pressestøtte, har størst andel saker om politikk i sitt innhold. Sjøvaag, Pedersen og Lægreid finner derimot at det er størst andel politisk stoff i de største avisene.
Hvordan kan to studier av samme medievirkelighet komme til så ulike resultat? Først og fremst fordi datagrunnlaget er ulikt. Sjøvaag, Pedersen og Lægreid har analysert 156 av totalt 223 aviser, og har fokusert utelukkende på nettjournalistikken. Vi vet at mange av de minste avisene ikke har egne nettutgaver, og av de som har det, finner vi at nettavisa blir oppdatert i varierende grad.
Hvordan kan to studier av samme medievirkelighet komme til så ulike resultat?
Med andre ord er det fortsatt papirutgaven som er den primære plattformen for flertallet av de minste avisene som får pressestøtte. Dette betyr at mye av den politiske dekningen som faktisk finnes lokalt, ikke er fanget opp av studien til Sjøvaag, Pedersen og Lægreid.
For å trekke konklusjoner om hvordan den politiske dekningen er i de minste avisene, må slike aviser nødvendigvis være med i forskningsmaterialet. Det er også nødvendig for å forstå norsk pressestruktur. De aller fleste mediehusene her i landet er små, og det kommer fram i Medietilsynets statistikk over tildeling av produksjonsstøtte: Av de 158 mediene som i 2017 fikk pressestøtte, har de fleste et opplag under 5000. Sjøvaag, Pedersen og Lægreid har med om lag halvparten av disse.
Studien vår viser for det andre en høyere andel kritisk journalistikk i politiske saker, enn det er generelt i lokale medier.
Vår studie har en høy andel av små aviser, og inkluderer lokaljournalistikken på alle plattformer - på nett, papir, tv og radio. Vi har lest, analysert og kodet drøyt 6500 saker. Da finner vi for det første mer politisk stoff på papir enn på nett. Studien vår viser for det andre en høyere andel kritisk journalistikk i politiske saker, enn det er generelt i lokale medier. Vi finner i tillegg at journalistikken er grundigere, ved at det brukes betydelig flere kilder når temaet er politikk enn i saker om for eksempel sport og kultur.
Dette viser at de minste redaksjonene prioriterer politisk journalistikk. Vår studie har riktignok ikke hatt som formål å vurdere kvalitet, eller hvorvidt pressestøtten fungerer. Det ville trolig krevd en inngående sammenlignende studie av medier.
Innholdsanalysen vår viser likevel noen viktige forskjeller knyttet til den varierte mediestrukturen vi har i Norge. Det vi kan slå fast, er at de minste lokalavisene er en viktig arena for den lokale politiske offentligheten.
At mengden politisk journalistikk handler om ressurser, er selvsagt, noe Sjøvaag med kolleger også påpeker. Uten de statlige overføringene hadde mange av de minste lokalavisene ikke kunnet eksistere - og kunne dermed verken formidle politikk eller annen samfunnsinformasjon.
Image-text:
Artikkelforfaterne samlet: Hege Lamark (fra venstre), Jan Erik Andreassen, Lisbeth Morlandstø, Bengt Engan og Birgit Røe Mathisen. Astrid Marie Holand var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Eskil Wie Furunes
