Arne Jensen mener at vi i brevet sendt 17. september har kommet med «personkarakteristikker bortenfor folkeskikken». Dette bygger han på løsrevne sitater i avisene. Hadde han lest hele brevet, hadde han sett at vi underbygger karakteristikkene han sikter til.
Jensen ser ut til å tro at vi ikke forstår hvem som ansetter og avsetter redaktører. Dette er merkelig, all den tid vi har påpekt at det er styret som har dette ansvaret. Det er jo nettopp derfor vi har henvendt oss direkte til styret, i håp om at de skal forstå hva som pågår i bedriften.
Generalsekretæren stiller spørsmål ved om tillitsvalgte med sin opptreden har brutt Hovedavtalen mellom Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Journalistlag, § 5-1. Der står det blant annet: «En gjensidig korrekt og tillitsfull opptreden mellom bedriftens representanter og de tillitsvalgte er en avgjørende forutsetning for samarbeidet mellom partene på bedriften. De tillitsvalgte og bedriftens representanter har plikt til å gjøre sitt beste for å opprettholde et rolig og godt samarbeidsforhold.»
Alt dette har vi gjort overfor vår redaktør over mange år. Man kan kunne heller spørre om redaktøren har utvist «tillitsfull opptreden» overfor de ansatte, og stimulerer til «et rolig og godt samarbeidsforhold». Vi minner om at vi i vår hadde en objektiv arbeidsmiljøundersøkelse som påviste at redaktøren allerede da hadde lav tillit.
Videre skriver Jensen: «Redaksjonsklubben må ta inn over seg at beslutninger om det økonomiske rammeverket for Morgenbladet er styrets ansvar.». Dette trenger vi ikke å bli belært av generalsekretæren i Norsk Redaktørforening om. Men det er lov til å uttale seg om den økonomiske styringen av en avis man jobber i. Eller mener Arne Jensen at journalister som lever av og for ytringsfrihet skal holde munn når vi ser at avisens økonomi kan gå til grunne?
Det er kanskje ikke lett for alle utenforstående å forstå konflikten i Morgenbladet fullt ut. Mange tror mangelen på tillit til redaktør Anna B. Jenssen skyldes stillingskutt og et brått konsernkrav til økt overskudd i 2020. Arne Jensen er blant disse, når han skriver «Å be styret sparke redaktøren fordi redaktøren faktisk gjør det styret har bedt redaktøren om å gjøre, fremstår som litt spesielt.»
Her har ikke generalsekretæren fulgt med. Mangelen på tillit til redaktøren skyldes IKKE marginkravet og sluttpakkene. Den bunner i samarbeidsproblemer mellom ledelse og ansatte over lang tid. Nedbemanningen var dråpen som fikk begeret til å renne over. Derfor meldte en enstemmig redaksjonsklubb fra til styret om at vi ikke har tillit til redaktøren, i håp om at styret skal ta dette med i sine vurderinger om videre avisdrift.
Det som er så synd, er at med en god ledelse av avisen og digitaliseringsprosjektet i år, hadde antall lesere sannsynligvis vært høyere og økonomien gått mot et nytt overskudd. Og hvis vi i det hele tatt skulle hatt en sjanse til å møte konsernets krav til overskudd, hadde vi trengt alle journalistene i full jobb. Når vi nå mister halvparten av de fast ansatte journalistene, er dette svært usannsynlig, og ledelsen har etter vår mening skutt seg selv i foten. Dette er en av de mest fatale beslutningene som er tatt i Morgenbladets historie.
«Det bør være høyt under taket for at både tillitsvalgte og ansatte for øvrig kan gi uttrykk for hva de mener - også om det innebærer kritikk av ledelsen. Men det er en tid for alt», skriver Arne Jensen.
Vel. Nå var det på høy tid å si fra. Hele avisens eksistens er i fare. Nesten samtlige journalister vurderer å slutte i avisen på grunn av redaktøren, og signalene fra viktige eksterne skribenter er at de ikke vil levere stoff på grunn av NHSTs håndtering av avisen.
I denne kritiske situasjonen har vi sett oss nødt til å bruke utestemme i håp om å bli hørt. Vi kunne sittet stille og pratet med innestemme om at en 200 år gammel kulturinstitusjon blir påført banesår, men da ville vi ikke tatt samfunnsoppdraget vårt på alvor.
Image-text:
Morgenbladet holder til i NHST-bygget i Oslo sentrum. Foto: Eskil Wie Furunes
