Fjell og Vidde
16.09.2019
Å gjøre en innsats for fellesskapet kan også være en måte å gjøre opp for seg. Fjell og Vidde ble med da DNT Valdres arrangerte merkekurs langs Stølsruta for innsatte i Vestoppland fengsel.
Her er redskapene for dagen. Sag, ryddesaks, brekkjern ...
Torkjell Haugen fra DNT Valdres fordeler utstyret til fire karer som står i en halvsirkel på grusveien.
- Hva tror dere vi skal med brekkjernet?
Svaret fra en type med mørke solbriller kommer kjapt:
- Nei, det kan jo hende vi skal bryte oss inn i en hytte?
Høhøhø! En grov latter brer seg mellom einerbusker og fjellbjørk.
TEORI OG PRAKSIS
Her er ingen høye murer eller stengte dører. Bare ruvende fjell og åpent landskap så langt øyet kan se. Bjellene fra en flokk sauer klinger i det fjerne. En liten bekk sildrer gjennom lyngen. Vi befinner oss ved Jaslangen, et stølsområde i Vestre Slidre i Valdres.
«Dunk, dunk, dunk». Lyden av metall som møter stein.
- Dere kan høre at denne steinen er løs. Da kan vi bruke den til å lage en varde, sier Torkjell og rugger steinen ut av bakken.
For andre året på rad arrangeres merke- og vardekurs for innsatte ved Vestoppland fengsel, avdeling Valdres - kalt «Slidreøya» på folkemunne. Etter en dag med teori er de klare for å sette kunnskapen ut i praksis. Målet er å rydde og merke et lite stykke av den historiske vandreruta Stølsruta, som slynger seg gjennom det frodige landskapet.
BEST I BYEN
En ung, kortklipt kar svinger ryddesaksa utålmodig rundt i lufta. Adidasbukse, joggesko og sort singlet. Sølvkjede, bling i øret og tatovering. Det er befriende langt fra fargesprakende Gore-Tex og fjellstøvler. Odin (21) er førstereis, både i fengsel og i naturen. Til vanlig er han å finne i storbyjungelen.
- Det er fint her, altså, men jeg liker meg best i byen. Selv drar jeg heller på biltur enn på skogtur, forteller han.
Odin rekker så vidt å forklare at han skal tilbringe et halvt år på Slidreøya, før han og ryddesaksa blir kalt ut på et viktig oppdrag. Busker som henger over stien, må fjernes. Greiner som skjuler de røde merkene, må kuttes ned. Med et konsentrert blikk fører han de skarpe bladene mot en ivrig einerbusk som har trampet godt over streken.
MALERMESTER
Litt lenger oppe langs stien har Torkjell og to andre innsatte fått stablet opp den første varden for dagen.
- Vi har en mal å forholde oss til, men det er ikke alltid det blir akkurat slik, smiler han og nikker mot bygg-verket bestående av store og små steiner.
- Det viktigste er uansett at varden står
Gå til medietTorkjell Haugen fra DNT Valdres fordeler utstyret til fire karer som står i en halvsirkel på grusveien.
- Hva tror dere vi skal med brekkjernet?
Svaret fra en type med mørke solbriller kommer kjapt:
- Nei, det kan jo hende vi skal bryte oss inn i en hytte?
Høhøhø! En grov latter brer seg mellom einerbusker og fjellbjørk.
TEORI OG PRAKSIS
Her er ingen høye murer eller stengte dører. Bare ruvende fjell og åpent landskap så langt øyet kan se. Bjellene fra en flokk sauer klinger i det fjerne. En liten bekk sildrer gjennom lyngen. Vi befinner oss ved Jaslangen, et stølsområde i Vestre Slidre i Valdres.
«Dunk, dunk, dunk». Lyden av metall som møter stein.
- Dere kan høre at denne steinen er løs. Da kan vi bruke den til å lage en varde, sier Torkjell og rugger steinen ut av bakken.
For andre året på rad arrangeres merke- og vardekurs for innsatte ved Vestoppland fengsel, avdeling Valdres - kalt «Slidreøya» på folkemunne. Etter en dag med teori er de klare for å sette kunnskapen ut i praksis. Målet er å rydde og merke et lite stykke av den historiske vandreruta Stølsruta, som slynger seg gjennom det frodige landskapet.
BEST I BYEN
En ung, kortklipt kar svinger ryddesaksa utålmodig rundt i lufta. Adidasbukse, joggesko og sort singlet. Sølvkjede, bling i øret og tatovering. Det er befriende langt fra fargesprakende Gore-Tex og fjellstøvler. Odin (21) er førstereis, både i fengsel og i naturen. Til vanlig er han å finne i storbyjungelen.
- Det er fint her, altså, men jeg liker meg best i byen. Selv drar jeg heller på biltur enn på skogtur, forteller han.
Odin rekker så vidt å forklare at han skal tilbringe et halvt år på Slidreøya, før han og ryddesaksa blir kalt ut på et viktig oppdrag. Busker som henger over stien, må fjernes. Greiner som skjuler de røde merkene, må kuttes ned. Med et konsentrert blikk fører han de skarpe bladene mot en ivrig einerbusk som har trampet godt over streken.
MALERMESTER
Litt lenger oppe langs stien har Torkjell og to andre innsatte fått stablet opp den første varden for dagen.
- Vi har en mal å forholde oss til, men det er ikke alltid det blir akkurat slik, smiler han og nikker mot bygg-verket bestående av store og små steiner.
- Det viktigste er uansett at varden står
