I en egen sekvens i programmet fikk frilansskribenten Christopher Pale presentere en noe pussig blanding av saker fra Resett, som av ulike årsaker skulle være svært etisk kritikkverdige. Blant disse var Resetts omtale av dommen mot en eldre kvinne fra Bergen, for kommentarer hun rettet mot den aktive samfunnsdebattanten Sumaya Ali.
Problemet med Resetts omtale av saken var, ifølge gjennomgangen i NRK Debatten, at de navnga «både dommer og meddommere» i saken, uten at han fikk spørsmål om det i seg selv virkelig var kritikkverdig. Senere har Dagbladets kommentator Geir Ramnefjellfulgt opp dette i en kommentar 27. april. «I en artikkel som omtaler dommen mot kvinnen som er dømt for hatefulle ytringer mot Sumaya Jirde Ali, blir dommer og meddommer i saken navngitt. Det er en praksis som går igjen», skriver Ramnefjell, som et eksempel på Resetts tvilsomme etiske praksis.
Ser vi for oss at norske medier ikke skal oppgi navn på dem som dømmer folk til straff i det norske samfunnet?
Det er, etter mitt syn, en underlig tilnærming. Ser vi for oss at norske medier ikke skal oppgi navn på dem som dømmer folk til straff i det norske samfunnet? Skal norske dommere være ansiktsløse og anonyme? For de av oss som daglig jobber med å åpne norske rettsmøter og hjelpe journalister med innsyn i rettslige prosesser og adgang til å publisere mest mulig av det som skjer i rettssalen, er dette bakvendtland.
Offentlighetsprinsippet i norsk rettspleie er 1000 år gammelt. Selv enevoldskongen Christian V hadde forstått såpass at det i hans «norske lov» av 1687 het at «Byting skal holdes av byfogden offentlig, og ikke på rådhus bak lukkede døre». Det var et utslag av et helt grunnleggende prinsipp i en rettsstat: Rettslige prosesser skal være så åpne som mulig. Vi skal vite hvem som blir tiltalt og dømt, på hvilket grunnlag - og av hvem. Det har med grunnleggende rettssikkerhet å gjøre.
Vi skal vite hvem som blir tiltalt og dømt, på hvilket grunnlag - og av hvem.
Allmennheten skal ha tilgang på mest mulig kunnskap om de rettslige prosesser, for å unngå at uskyldige blir dømt og for å sikre at de skyldige faktisk blir det, samt å se til at sivile rettsprosesser ikke skjemmes av inhabilitet eller på andre måter undergraves av underliggende forhold knyttet til hvem som dømmer. Hvorfor har vi et eget og åpent register om dommernes sidegjøremål? I hvert fall ikke for at de skal forbli navnløse.
Jeg har referert fra mange rettssaker og dommer. Både som journalist og redaktør var det for min del helt naturlig at det ble opplyst hvem som var forsvarer og aktor (eventuelt prosessefullmektiger i sivile saker) og, ikke minst, hvem som var dommere og meddommere.
Jeg håper virkelig ikke NRK og Dagbladet, med solide journalistiske tradisjoner på rettsområdet, mener at mediene nå skal anonymisere dommere i norske rettssaker. Det ville være et tilbakeskritt.
Image-text:
Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener det blir feil hvis medier slutter å opplyse navn på dommere i rettssaker. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
