Forskerforum
05.03.2019
Også vanlige folk kan lære noe av forskningen på ekstreme kropper.
I 2007 var Øyvind Sandbakk 26 år gammel, og hadde lenge satset på å bli en av verdens beste skiløpere. Han trente sammen med verdensmester Tor-Arne Hetland, og var nesten på samme nivå. Men på vinterstid slet Sandbakk med luftveisproblemer. En dag på hytta til Hetland fikk Sandbakk beskjed fra vennen om at «nok var nok». Han kom ikke til å nå toppen, han burde heller legge opp.
- Som toppidrettsutøver er du det du presterer, sier Sandbakk i dag. - Jeg følte meg mislykka, det var en verkebyll som satt i ganske lenge. En slags kjærlighetssorg.
Heldigvis hadde Sandbakk også det som Hetland kalte «et godt hode». Han hadde helt siden barndommen vært vitebegjærlig og målretta. På vei til og fra skitreninga hadde han lest skolebøker i baksetet med hodelykt. Han hadde toppkarakterer i alle fag. Han hadde tatt en master i idrett parallelt med skikarrieren, og hadde også studert psykologi. Og allerede i 2002 eller 2003, på en treningssamling i Ramsau, hadde han sagt: «Min drøm er å være en Darwin i idretten.»
Sandbakk ville tilbringe livet sitt på oppdagelsesreise: Først lære mest mulig om sin egen kropp, og så om menneskelig yteevne som sådan. Etter hvert skjønte han at han kunne følge den drømmen også som forsker. Og han tok med seg ambisjonene fra idrettskarrieren.
- Kona mi er skiløper og deltok i OL og VM, kompisene mine ble verdensmestre. Så da skulle jeg faen meg vise at jeg kunne bli god på det jeg gjorde, også.
- Du hadde altså anlegg for tankearbeid. Samtidig har du sagt at noe av det som ødela karrieren din, kan ha vært at du grublet for mye?
- Jeg var nok veldig analytisk i tilnærminga, og etter hvert som jeg søkte
1
1 Født 1981, professor ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU og daglig leder ved Senter for toppidrettsforsking. Som bistilling er han leder for forskning og utvikling i Olympiatoppen. Har også skrevet
Den norske langrennsboka, og blant annet sittet i det regjeringsoppnevnte strategiutvalget for idretten i 2015-2017.
stadig mer kunnskap og innsikt, kunne jeg snakke trenerne mine i senk. Det åpnet også for mye tvil. Som toppidrettsutøver er det viktig å kunne koble av og få ro og restitusjon. Jeg satt på masse informasjon, men hadde lite erfaring, og klarte ikke alltid å sette den sammen til gode beslutninger.
Samtidig gjorde disse frustrasjonene ham nysgjerrig på hvorfor andre ble bedre. Hvorfor hadde ikke han lykkes, og kunne han få andre til å lykkes? Og forstå hvorfor?
Som forsker har Sandbakk valgt en holistisk tilnærming. I stedet for å bare fokusere på muskler eller hjertet har han valgt å koble ulike fagområder og jobbe med fysiologer, biomekanikere, psykologer, pedagoger, teknologer og ingeniører.
Det siste året har Sandbakk
Gå til mediet- Som toppidrettsutøver er du det du presterer, sier Sandbakk i dag. - Jeg følte meg mislykka, det var en verkebyll som satt i ganske lenge. En slags kjærlighetssorg.
Heldigvis hadde Sandbakk også det som Hetland kalte «et godt hode». Han hadde helt siden barndommen vært vitebegjærlig og målretta. På vei til og fra skitreninga hadde han lest skolebøker i baksetet med hodelykt. Han hadde toppkarakterer i alle fag. Han hadde tatt en master i idrett parallelt med skikarrieren, og hadde også studert psykologi. Og allerede i 2002 eller 2003, på en treningssamling i Ramsau, hadde han sagt: «Min drøm er å være en Darwin i idretten.»
Sandbakk ville tilbringe livet sitt på oppdagelsesreise: Først lære mest mulig om sin egen kropp, og så om menneskelig yteevne som sådan. Etter hvert skjønte han at han kunne følge den drømmen også som forsker. Og han tok med seg ambisjonene fra idrettskarrieren.
- Kona mi er skiløper og deltok i OL og VM, kompisene mine ble verdensmestre. Så da skulle jeg faen meg vise at jeg kunne bli god på det jeg gjorde, også.
- Du hadde altså anlegg for tankearbeid. Samtidig har du sagt at noe av det som ødela karrieren din, kan ha vært at du grublet for mye?
- Jeg var nok veldig analytisk i tilnærminga, og etter hvert som jeg søkte
1
1 Født 1981, professor ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU og daglig leder ved Senter for toppidrettsforsking. Som bistilling er han leder for forskning og utvikling i Olympiatoppen. Har også skrevet
Den norske langrennsboka, og blant annet sittet i det regjeringsoppnevnte strategiutvalget for idretten i 2015-2017.
stadig mer kunnskap og innsikt, kunne jeg snakke trenerne mine i senk. Det åpnet også for mye tvil. Som toppidrettsutøver er det viktig å kunne koble av og få ro og restitusjon. Jeg satt på masse informasjon, men hadde lite erfaring, og klarte ikke alltid å sette den sammen til gode beslutninger.
Samtidig gjorde disse frustrasjonene ham nysgjerrig på hvorfor andre ble bedre. Hvorfor hadde ikke han lykkes, og kunne han få andre til å lykkes? Og forstå hvorfor?
Som forsker har Sandbakk valgt en holistisk tilnærming. I stedet for å bare fokusere på muskler eller hjertet har han valgt å koble ulike fagområder og jobbe med fysiologer, biomekanikere, psykologer, pedagoger, teknologer og ingeniører.
Det siste året har Sandbakk
