Fagpressenytt

I den lille gatestumpen Bøygen på Ullandhaug i Stavanger, er alle husene par som henger sammen. Tomannsboligene ble satt opp av selvbyggere, ofte venner og kjente som gikk sammen for å oppnå husdrømmen, og stod ferdig rundt 1961. Vertikaldelte, noen med murskille, andre ser ut som eneboliger, men avsløres av en inngang i hver ende av huset.
Årtier med nye generasjoner, nye behov, mer plass, andre løsninger og nye naboskap. Noen vil ha likhet, mens andre lever godt festet sammen i hver sin estetiske verden. Trine Lowey og mannen bygget radikalt om sin del av tomannsboligen for tjue år siden, og var blant de første som endret det orginale.
- Jeg tror det har vært en berikelse for området. Vi fant gode løsninger som har inspirert andre i nabolaget til ideer om hvordan man kan bygge om. For husene er egentlig veldig små, forteller Trine Lowey.

Fin utsikt ble utbygging
I Stavanger ble boligbyggingen etter krigen en videreføring av den gamle trehusbyen. Rekkehus, kjedehus og tomannsboliger, som husene på Ullandhaug, ble bygget i tre. Her står tanken om å eie selv sterkt. Livet i leilighet eller blokk fristet ikke mange.
Tomannsboligen var rødmalt da Trine Lowey og mannen flyttet inne, og naboen var en dame fra generasjonen som bygget huset. De har i alle år levd i hver sin selvstendige enhet, vegg i vegg uten å være et sameie, og de har stelt den felles hekken som deler hagen sammen .
- Vi kom hit med sønnen min på seks år, og trengte etter hvert mer plass.
Men vi ønsket ikke å flytte herfra, forteller Lowey.
For mannen hennes fra London, Mark, hadde lagt sin elsk på den fine utsikten mot byen, og mente det var luksus å ha en slik utsikt så sentralt. Paret kon