Produksjonen av norske jernovner startet tidlig på 1600-tallet. De første ovnene var såkalte bileggere. De hadde en enkel kasseform og ble fyrt opp via en peis i naborommet. Den eldste vi kjenner ble laget i 1638.
De første ovnene hadde altså ingen dør eller pipe. Frittstående ovner av støpejern, såkalte vindovner, kom litt senere på 1600-tallet. De kunne fyres via en døråpning. De hadde også eget røykrør som ble ført inn i pipa. Dette har vært den vanligste ovnsformen i Norge helt opp til våre dager.
Tidlig på 1700-tallet ble etasjeovnene utviklet. De hadde en lav fyringskasse og flere overetasjer i avtrappede størrelser. Fritzøe Jærnverk var først ute med en etasjeovn i 1732. Til å begynne med hadde ovnene en eller flere røykkasser i blikk. Neste skritt var å støpe disse etasjene. Målet var å gjøre veien til pipa så lang som mulig slik at brenselet kunne utnyttes bedre. Stor overflate var også viktig for varmeeffekten.
Formen på ovnene varierte etter stil og mote. De norske ovnene skulle også passe inn på danske slott og herregårder. Etasjene kunne være utformer som portaler eller triumfbuer og var gjerne kronet med en pyramide eller en obelisk. På slutten av 1700-tallet skulle avslutningen være en vase. Frem til midten av 1800-tallet stod ovnene på trekrakker som skulle illudere støpejern eller murverk. I dag er flere av disse erstattet av understell i ikke-brennbart materiale.
Landets største
Fritzøe Jærnverk i Larvik var lenge la


































































































