Fagpressenytt

Debatten om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) følger en tidsregning som kan deles i to: før og etter rettighetens fødsel ved inngangen til 2015.
Før den individuelle rettigheten kom til verden, var det i første rekke nølende rikspolitikere som måtte tåle hard kritikk for at verden gikk framover med museskritt. Når kommer rettigheten? Etter at rettigheten omsider kom på plass, er det kommunene som er blitt skyteskiven for misnøye. Frustrerte funksjonshemmede klager over at kommunene gir dem for små vedtak og bestemmer for detaljert hvordan BPA-ordningen kan brukes.
Funksjonshemmedes organisasjoner beskylder kommunene for å motarbeide ideene bak BPA som et likestillingsverktøy - passivt eller aktivt, bevisst eller ubevisst. Det blir for mye pleie og omsorg og for lite frihet og selvstendighet, sier de.
Stortingspolitikere og helt opp til helseminister har beskyldt kommunene for ikke å ha forstått - eller i hvert fall ikke tatt konsekvensen av - at BPA gir den enkelte funksjonshemmede retten til å styre over eget liv.

Mest mulig selvstendighet
Alle de 422 norske kommunene er medlemmer i organisasjonen KS, som både er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for dem. Som fagleder myndighetskontakt Helse og velferd har Anne Gamme nærkontakt med kommunenes BPA-utfordringer.
Handikapnytt møter henne i KS-hovedkontoret i Haakon VIIs gate i Oslo, og hun er slett ikke med på at kommunene driver noen form for passiv motstand mot BPA.
- De aller fleste kommunene vil mene at BPA er en god ordning, særlig når brukeren selv er i stand til å være arbeidsleder. BPA er viktig fordi det gir den enkelte mulighet til større kontroll i sitt eget liv. Og det er noe kommunesektoren absolutt ønsker å støtte opp om, forklarer Anne Gamme.
- Men det blir jo hevdet i debatten at kommunene er så fastlåst i en umyndiggjørende «pleie- og omsorgstenkning» at de verken klarer eller ønsker å gi større myndighet til den enkelte brukeren, slik BPA legger opp til?
- Det er alvorlig hvis noen opplever det slik. Men kommunene har ingen interesse i å hindre mennesker i å leve mest mulig selvstendig. Hvorfor skulle de ha det? Tvert imot. Du ser det ikke minst på måten kommunene har tilnærmet seg et felt som hverdagsrehabilitering. Det handler om mestring. På helse- og velferdsområdet driver KS en rekke ulike nettverk der kommunene deltar, og hovedtilnærmingen er hele tiden: Hva er viktig for deg som innbygger og bruker av våre tjenester? Kommunesektoren har i veldig stor grad tatt til seg tenkningen som ligger i «pasientens helsetjeneste» og mer brukerstyring.
Kommuner uten BPA-erfaring
- Likevel har vi sakene om brukere som pålegges reiserestriksjoner, som får for få timer, som må rapportere detaljert om hvordan de bruker ordningen?
- Det vil alltid være slik at kommunene er nødt til å forholde seg ansvarlig til ressursbruk. Og da vil ikke alle alltid få så mange timer som de ønsker seg. Men det er også viktig å huske at mange kommuner aldri har gitt BPA før. Det tar tid for dem å finne ut hvordan de skal håndtere ordningen. Ennå er det bar