ansvarlig redaktør, forskning.no
For å fatte beslutninger basert på kunnskap, og ikke bare synsing, bruker politikere forskning. Og i debatter gjør de sine argumenter tyngre ved å vise til forskning. Men det går noen ganger galt.
Slik bruker politikere (og andre) forskning på uheldige måter:
Satse alt på en studie
Forskning er som et puslespill. Hver bit - hver studie - blir lagt sammen til et bilde - den samlede kunnskapen på et felt. Hvis du tar ut én bit, kan den gjerne vise et vindu eller et fjes, men du ser ikke hele bildet.
Å bygge sin argumentasjon på bare én studie er et vanlig grep i politiske debatter. Og det brukes særlig når politikere finner en studie de synes passer veldig, veldig godt.
Fremskrittpartiets leder Siv Jensen gjorde det akkurat slik da hun i 2009 falt pladask for en svensk rapport. Den viste fram et dystert bilde av forstaden Rosengård i Malmø, som Jensen formidlet videre: lokalsamfunnet var snikislamisert og svensk lov var satt til side til fordel for sharialovene.
Det var en tynn rapport, som fikk massiv slakt av andre forskere. Men det viktigste her er at puslespill-biten ikke passet inn. Den viste andre resultater enn tidligere studier.
Det i seg selv er et varsko. Det kommer alltids en studie her og der som viser noe helt annet enn tidligere forskning. Det kan bety at forskerne med de avvikende resultatene har klart å få fram noe nytt. Men en studie er aldri ferdig ved publisering. Da begynner andre forskere sitt arbeid med å undersøke, kritisere og analysere. Det er først når studien eventuelt har blitt bekreftet av andre forskere at resultatene virkelig
