Det er et ofte sitert utsagn at arbeiderbevegelsen ikke var noen søndagsskole da Haakon Lie og Einar Gerhardsen sloss om makta. Det var ikke bondebevegelsen heller, da Landbrukets Sentralforbund og Norges Bondelag kjempet om makt og innflytelse i årene etter andre verdenskrig. Det resulterte i en arbeidsfordeling hvor samvirket fikk ansvar for markedsadgangen, mens faglagene har håndtert rammebetingelser og forhandlingene med staten.
Mange landbrukssentraler ble bygd opp på 1930-tallet, og i 1945 kom overbygningen Landbrukets Sentralforbund. Lederne i forløperen til Norsk Landbrukssamvirke hadde nok sett for seg at de skulle få større makt i næringa etter krigen, men Bondelaget reiste seg og ble en effektiv organisasjon for bøndene raskere enn mange hadde regnet med.
Bakom markerte de «private» seg. I 1955 klaget Landbrukskommisjonærenes Landsforbund og Norges Slakter og Pølsemakerforbund til Omsetningsrådet over at Norsk Kjøtt og Fleskesentral (NKF) var overlatt det fulle ansvar for markedsreguleringen. De mente at fondsmidler bare kom samvirket og samvirkemedlemmene til gode. Omsetningsrådet avslo klagen, og saken ble brakt inn for domstolene. Både Oslo byrett og Høyesterett frifant Omsetnignsrådet. Retten mente at NKF hadde skilt mellom forretningsvirksomhet og markedsregulering på en etterrettelig måte, og at verken private eller samvirkebedrifter var forfordelte, skriver historiker Brynjulv Gjerdåker i boka «Bygdesamfunn i omveltning 1945-1996».
Bønder s
