Fagpressenytt

Med denne artikkelen ønsker jeg å sette søkelyset på hvordan vi som sykepleiere møter mennesker i krise. På sykepleierstudiet lærer vi at det er viktig med god kommunikasjon. Det å vise respekt, gi omsorg og være medmennesker er i fokus.
En ting jeg har savnet både på grunnutdanningen og videreutdanningen, er konkrete og håndfaste eksempler på hva vi kan si, og hvordan vi skal opptre ovenfor mennesker i krise. Jeg skal derfor ved hjelp av faglitteratur og egne erfaringer som sykepleier forsøke å gjøre nettopp det.
Jeg jobber som sykepleier på en medisinsk sengepost, og der møter jeg mennesker i krise hver dag. Mennesker som har fått beskjed om uhelbredelig kreft - at det ikke finnes noen behandling. Jeg møter dem som har mistet sin aller kjæreste brått, og jeg treffer dem som har sittet ved sykehussengen dag ut og dag inn og sett døden komme sakte.

HVA SKAL VI SI?
Som sykepleiere har vi nok kjent på det å bli overveldet, rørt og lammet av maktesløshet i møte med mennesker i krise. Handlingstrangen melder seg, vi vil så gjerne gjøre eller si noe som kan hjelpe.
Det er kanskje ikke så rart siden vi er drillet i å iverksette tiltak, evaluere og sette i gang nye tiltak hvis vi ikke oppnår ønsket resultat. Vi er løsningsorienterte og effektive, men hva gjør vi når vi ikke kan gjøre noe, og når ord blir fattige?
Jeg kjenner ofte på maktesløsheten og redselen for å si eller gjøre noe som kan forverre situasjonen. Akkurat hva vi skal si, er ofte en problemstilling blant mine kollegaer. For hva sier vi egentlig til en som har fått beskjed om at han snart skal dø, eller til en som har mistet en av sine nærmeste?

HVA ER EN KRISE?
En krise er en hendelse som innebærer en avgjørende kursendring i livet, som kommer i hvert menneskes liv (4). Livskriser anses for å være en naturlig del av menneskets livssyklus (6). Krisene er ikke like omfattende og dyptgripende for alle, men de inntreffer. Noen ganger er de av en slik karakter at livet ikke kan leves som det ble gjort før (2, 4).
En krise er ikke noe man bare kan kvitte seg med, den er en del av livet som mennesker må gjennom (1), og det er her vi som sykepleiere kommer inn. Som nyutdannet sykepleier var jeg en gang til stede idet en ung mann fikk beskjed om at han hadde kreft med spredning; det var for sent. Han var stille.
Etter en stund brøt han ut: «Jeg har jo spart og skal bygge meg hytte! Hva skal jeg med det nå? » Mannens kurs ble brått endret, og livet kunne ikke bli som før.
Et annet tilfelle jeg ikke kommer til å glemme, var en ung jente som brått mistet sin mor. Hun hang gråtende over moren sin og sa med redde øyne: «Nå er jeg alene». Kriser kan være svært dyptgripende.
Det er individuelt hvordan mennesker reagerer på og takler kriser (3). Her er det ingen fasit. Hvert individ har sin opplevelse av sin situasjon. Vi evner å sette oss inn i den andres situasjon til en viss grad, samtidig er det viktig å merke seg at vi aldri kan forstå et annet menneske fullt ut (7).

KRISERAMMETES BEHOV
Mennesker i krise har behov for støtte, omso