Fagpressenytt

Åkomme hit var som å komme fra Tokyo til setra! », sa pasienten som kom fra sykehusets kreftavdeling til Lindrende enhet. Jeg har samme erfaring fra Hospice Lovisenberg. Pasienter og pårørende falt til ro, og institusjonen minnet lite om et sykehus. Omgivelsene var tilpasset den spesielle situasjonen den syke og familien var i, og personalet hadde tid til å ta vare på både den syke og de nærmeste.
Både Hospice Lovisenbergs døgnenhet og Lindrende enhet i Moss ble bygget med intensjonen om å romme alvorlig syke og døende samt deres nærmeste. De fleste palliative tilbud som eksisterer i Norge i dag, har blitt til i omvendt rekkefølge, der de døende må tilpasse seg rammene i den eksisterende helsetjenesten.

GOD UTFORMING ER VIKTIG
Hospicebevegelsens mor, Cicely Saunders, gikk svanger med planene om et hjem for døende i over 20 år. Hun hadde mange års erfaring som sykepleier, sosialarbeider (sosionom) og lege i sykehus, og hadde dermed klare tanker om hvilke omgivelser døende og deres pårørende hadde behov for.
Et hospice skulle være et sted der pasienter og pårørende kunne leve sammen den siste tiden. Familierelasjonenes betydning og et helhetlig menneskesyn var styrende prinsipper for den fysiske utformingen av et hospice (1).
I likhet med Florence Nightingale var Saunders opptatt av at pasientrommet måtte utformes etter utsikten fra pasientsengen. Senger måtte kunne trilles ut i fellesrom, ut på balkonger og ut i hager. Estetikk, planter, kunst og musikk var viktige elementer i hennes første modellhospice (1).
Et hospice skulle være et gjestfritt og innbydende «hjem» der pasienters og pårørendes behov skulle være styrende for arkitekturen. Arkitektens utfordring ble å skape et hjem som kunne romme både pasienter og deres nærmeste, der det var rom for fellesskap, rekreasjon, kreativitet og spiritualitet.

ARKITEKTUREN PÅVIRKER
Jeg har selv merket hvor viktig arkitekturen er. En novemberdag kjørte jeg mot det nye sykehuset jeg ikke hadde sett ennå. Jeg hadde en uro i kroppen og raskere puls enn vanlig; en av mine «egne» befant seg i en ambulanse lenger fremme. Hvite, enorme blokker på et jorde kom til syne.
Idet vi nærmet oss, så jeg en kunstinstallasjon med noen digre, røde pigger. Det føltes som om de skulle spidde meg. Vi passerte et rustent reisverk av et hus foran inngangspartiet. Gjennom glassveggen så jeg en skulptur som minnet om et hvitt spøkelse. Det gikk et gufs gjennom meg.
Midt i kaoset undret jeg meg over hvem man hadde hatt i tankene da man tegnet dette sykehuset, og hva man ville med utsmykningen. Hva med de redde pasientene som ikke vet hva som er galt med dem? Pårørende som skjelvende skal inn for å ta avskjed med sine nærmeste, eller en nervøs mor som skal føde for første gang? Jeg skulle ønske at byggherren og arkitekten hadde spurt dem: «Hva er det dere trenger? »
Hvis en arkitekt hadde spurt meg, hadde jeg svart