Fagpressenytt

Vi rår ikke med mobbing. Vi fortviler over spilling. Spiseforstyrrelser opptrer tidligere og tidligere, og ungdommen sliter med psykiske problemer. Det er lett å være enig om at det aldri har vært vanskeligere å oppdra barn og unge. Diskusjonene om årsakene havner i de berømte skyttergravene, og når vi har mistet kontrollen, leter vi etter fordeler ved og læring i spillene gutten driver med, spillene vi egentlig fortviler over, for å få bedre samvittighet når vi avstår fra kampen om mindre spilling.

Når stadig yngre barn skal kunne ha hemmelig passord, sammenlignes det med de gammeldagse dagbøkene. De lå imidlertid nedlåst i en skuff, mens det skrevne på sosiale medier går verden rundt etter ett tastetrykk, og kan lastes ned også av tvilsomme typer.

Jeg tror mange føler vi har mistet kontrollen over situasjonen og ser svært mørkt på den. Andre føler det samme, men hevder det motsatte. Vi kan også sikkert fort bli enige om at aldri har vi hatt større muligheter til å ha «det gode liv».

Hva kan vi gjøre for å ta en hensiktsmessig kontroll tilbake? Det heter at man bør kjenne til historien for å legge best mulig til rette for fremtiden. Jeg mener vi kan finne noe viktig ved å gå tilbake til prosjektet «Ansvar for egen læring» på 1990-tallet. Det har nærmest blitt fastslått at metoden var en ansvarsfraskrivelse hos lærerne, fordi elevene ikke var modne nok til å arbeide etter metoden. De arbeidet absolutt ikke godt nok, men valgte lettvinte løsninger.

Jeg er overbevist om at altfor mange barn og unge slipper altfor tidlig til på sosiale medier. De får altfor tidlig tilgang til filmer de ikke burde sett, gen