Vi har ambisjoner om å hente frem en ny test hver uke, som vil ligge åpent for alle i syv dager. Videre vil den havne i vårt enorme digitale testarkiv.
Vi satt og så på hverandre, Andreas Holo og jeg, nikket og sa nærmest i kor: Dette var egentlig en veldig all right seilbåt! Bavaria 32 viste seg frem som en retningsstabil og ytterst vennligsinnet båt. Den gjorde hva vi ville den skulle gjøre. Den manøvrerte lett, holdt kursen sin, krenget harmonisk og viste få - om noen - tegn til å ville kaste styringen i de 6-7 m/sek med vind vi hadde. Det siste var en svakhet og rykte forgjengeren; Bavaria 31, led under.
Den nye Bavaria-modellen virket også svært tørr - noe som ikke minst skyldes det volumiøse skroget. Det var ikke mange vanndråpene som fant veien opp på fordekket på bidevind. Her var det ikke snakk om å stikke baugen dypt inni sjøene; den ville over. Farten var grei, men ikke imponerende; litt avhengig av hvor høyt vi styrte, varierte den mellom 4,9 og 5,4 knop. At båten trivdes best når vi slapp den litt til og ikke pinte maks-imal høyde ut av den, var tydelig. Da løp den lettere. Den trivdes atskillig bedre med en kryssvinkel på mellom 95 og 100 grader enn om vi seilte den 45 grader mot vinden (kryssvinkel 90 grader).
Lang vannlinjelengde (faktisk 5 cm lengre enn Bavaria 34) og en relativt smal bredde i vannlinjen, bidrar til å gjøre skroget lettdrevent. Seilarealet er ikke overdimensjonert, men det synes å være godt balansert til båten.
Standardseilene vi benyttet sto brukbart. Best likte vi storseilet, som var moderne flatt, mens genuaen derimot var litt i rundeste laget. Seilene var sydd i dacron med vanlige, liggende paneler. Forsterkningene ved revmaljer, uthal etc. var brukbart dimensjonert. Disse seilene burde holde en stund ved normal bruk.
Retningsstabiliteten var veldig bra. Det var god balanse i båten, men den hadde likevel den lille logirigheten som skal til for at den skal føles god å seile. Følelsen forsvant imidlertid litt i friksjonen i styresystemet, for prøvebåten var litt treg på rattet.
Rormannens dilemma
Rormannen har et dilemma i Bavaria 32. Han kan velge å stå bak rattet, men da ser han ikke forseilet. Eller han kan velge å sitte på cockpitbenken, men da ser han ikke lusene i seilet. Eller han kan sitte på cockpitkarmen - og se lusene, men da må han sitte krokbøyd for å rekke ned til rattet, pluss at genuavinsjen er i veien. Eller han kan sitte på cockpitbenken i le, men da vil han ikke se noe av hva som foregår forut til lo. Og det bør man - i det minste når man seiler for babords halser.
Rormannen har med andre ord ingen ordentlig god plass i Bavaria 32. Til tross for at pidestallen er solid, funksjonell til sitt bruk og gir feste for cockpitbordet, pluss at den har en fin bøyle på toppen, hadde jeg personlig foretrukket en løsning med rorkult og rorkultforlenger. Da ville man kunne sitte på cockpitkarmen på et sted hvor avstanden til rekkevaieren er stor nok til å gi en god, tilbakelent styrestilling. Det er ikke mulig helt akter ved rattet. Men når rattet først står der, skal det nevnes at motorkontrollen står lett tilgjengelig.
Genuavinsjene er plassert helt akter hos rormannen. Det er bra, men det er egentlig storseilskjøtet han burde kunne ha kontroll med. For å regulere dette må han imidlertid helt frem til vinsjene på hyttedekket. Storseilløygangen er «moderne» plassert foran sprayhooden og er velsignet ute av veien for alt sosialt liv i cockpiten, men det er
