Men hva om et par milligram væske fra en kanyle kunne få den mistenktes tunge på glid? Et stoff som automatisk kunne få fram sannheten.
Tanken har streifet mange i tidens løp, og etterretningstjenester verden over har forsøkt å finne sannheten via farmasøytiske midler - på mer eller mindre etiske måter.
Men hvilke midler har man forsøkt seg med og hvordan har det virket?
Det vil en av videnskab.dk sine lesere, Peter, gjerne ha hjelp til å få svar på. Derfor har vi huket tak i Jesper Andreasen. Han er førsteamanuensis i farmakologi ved Københavns Universitet.
Jesper Andreasen vet masse om hvordan psykofarma påvirker mennesker og kan forklare hvordan ulike midler kan fungere som sannhetsserum.
Men først litt om idéens historie.
Fra vin til skopolamin
Forsøk på å lage et sannhetsserum er ikke noe nytt. Det finnes eksempler som går hundrevis, hvis ikke tusenvis, av år tilbake. Men den gangen bestod sannhetsserum egentlig bare av alkohol.
Den første bruken av sannhetsserum til å løse en rettssak fant sted i New York i 1903. Her brukte politiet eter til å få sannheten ut av en betjent som hadde myrdet sin kone.
Det kan du lese i en artikkel om sannhetsserum av kjemiprofessor Joseph Schwarcz fra McGill University i Canada.
Eter blir imidlertid, akkurat som alkohol, heller ikke egentlig beskrevet som et sannhetsserum. Det stoffet som blir beskrevet som verdens første sannhetsserum, blir derimot oppdaget om lag tolv år senere.
I 1915 oppdaget fødselslegen Robert House at stoffet skopolamin kunne brukes til andre ting enn bedøvelse. Når pasientene fikk en innsprøyting med stoffet, ble de søvnige, men Robert House kunne også observere en annen interessant virkning:
Hvis pasientene ikke ble slått helt ut av sprøyten, kunne de finne på å fortelle sine aller dypes


































































































