Hver gang jeg får en ny bok til anmeldelse, vet jeg ganske mye om den allerede før jeg har åpnet den. Jeg kjenner selvsagt introduksjonen fra forlaget, og som folk flest vet jeg jo hva en bok er, og hva en bok gjør. Dermed møter jeg enhver bok med ganske mange forventninger. Denne boka, Hjernespenst av Dag Einar Sommervoll, vet jeg er en bok som kanskje kan gjøre meg litt smartere! Baksideteksten lyder slik: Uansett hva målet ditt er - en bedre eksamen, å få gjort mer på jobben eller rett og slett bare å forstå dine små grå litt bedre - byr denne boka på en reise inn i din hjerne. Jeg skal altså lese nok en bok om hjernen, og det er jeg klar for, siden jeg vet at hjerneforskning bærer et håp i seg om å løse mange menneskelige gåter. Jeg studerer baksideteksten videre. Sommervoll er professor ved NMBU står det, men i hva? Det står det ikke, men det står noe om undervisningserfaring på alle nivåer. Hm. Så har jeg fått litt å tygge på, forfatteren er altså ikke hjerneforsker?
Jeg åpner opp boka og begynner å lese. Ah, forfatteren er matematiker, og, som jeg etter hvert skal finne ut, med masse kunnskap om forskjellige kognitive finurligheter. For vi skal lære om hukommelse, konsentrasjon, tenkning - slik at vi kan utvikle mestringsstrategier. OK, jeg følger på, inn i det første kapitlet, som dreier seg om husketeknikker og folk som memorerer tilfeldige rekkefølger i én eller flere kortstokker. Hva er poenget med dette her, lurer jeg etter hvert på, og heldigvis blir det spørsmålet hørt, for det er jo litt tullete, sier forfatteren, og tar oss isteden videre, nå skal vi inn i hjernen, og etterpå skal vi enda mer inn i hjernen, og så skal vi gå dypere, og vi skal hit og vi skal dit, men så begynner jeg å bli forvirra, for hvor er sammenhengen her, hvor er den tråden som jeg innbiller meg jeg har fått løfter om? Hvor er utviklingen av de poengene vi blir presentert for? Nei, det er ingen utvikling, men hele tiden skapes det forventninger om det i meg, ikke minst på grunn av alle de hva vi vel kan kalle skjønnlitterære anslagene boka består av. Hvert kapittel åpner med en liten personlig fortelling, og ved å gjøre bruk av ladede ord og ved å bruke tid på å bygge den opp, vi får detaljer og replikker, skaper den en spenning og noe jeg kan leve meg inn i, noe å gi etter for, slik vi gjerne gjør idet vi gjenkjenner begynnelsen på en fortelling.
Men hva skjer når man gang på gang blir fristet inn i noe som ikke gir hva det lover? Og når det skjer i hvert fall hundre ganger? For så mange, minst, småhistorier er det i denne boka. Ethvert poeng presenteres som en fortelling, for den inneholder gjerne litt drama og absolutt mye tilleggsinformasjon du ikke behøver. Og før du har fått sukk for deg, er dramaet, det vil si poenget, over, og vi skal videre. La oss heller rette blikket utover, kan det så stå, og vi er på vei inn i et nytt drama, et nytt poeng som bare blir hengende der. Min forforståelse som det heter innenfor hermeneutikken, går hele tiden i knas. Hvordan er det vi forholder oss når vi erfarer og opplever? Jo, ubevisst driver vi og måler det mot en bakgrunn av noe kjent. Vi forsøker å plassere det innenfor sammenhenger som gjør at det blir forståelig for oss, og mest sannsynlig må vi da justere forforståelsen noen ganger. Slik virker forståelsesprosessen, og et lite kjennskap til humaniora er nok for å vite om den. Selv om jeg her leser en bok som også sier noe om språk, tekst, lesing, skriving, bevissthet og tankedyp, glimrer humanistisk forståelse med den største selvfølge med sitt fravær (vel, Chomsky er der). Er det derfor jeg blir så uendelig sliten?
Hermeneutikk er både en teori og en metode. Metodisk er poenget å utvise en stadig åpenhet for det vi ikke umiddelbart gjenkjenner og forstår oss på. Det innebærer å måtte justere forforståelsen. Jeg forsøker det, det kommer sikkert noe mer, tenker jeg, og ja da, på side 163 kan jeg endelig lese at hovedbudskapet i boka er at hjernen er plastisk. OK, forforståelsen har fått noe å jobbe med, den er jo også plastisk. Og da resignerer jeg på alle anslagene om at det skal være utvikling og fordypning, dette er en eksempelsamling, skjønner jeg. Til tross for virkemidlene, vi skal ingen steder. Helt sist i boka skjer det likevel noe. Her kommer det jeg har ventet på, en roligere fremstilling og mer enn ett poeng, det er noe å lære og noe å forstå om min egen hjerne: at vi trenger å trimme den, hvordan vi skal gjøre det, hvorfor vi ikke bør la oss distrahere. Og dermed er det ikke bare hermeneutikken som kan fortelle meg hvorfor denne boka har gjort meg så sliten: Dyplesing er en viktig ferdighet for konsentrasjon - og noe jeg hele tiden er blitt forstyrret i. Jeg kom jo aldri dypt inn i noe.
Av Aasne Jordheim
Hjerneforskning. Kenneth Ugdahl m.fl. Bergen 14. mai 2010. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN
Nå skal vi inn i hjernen, og etterpå skal vi enda mer inn i hjernen, og så skal vi gå dypere, og vi skal hit og vi skal dit, men så begynner jeg å bli forvirra, for hvor er sammenhengen her? skriver anmelderen. Foto: Paul Sigve Amundsen
