Fagpressenytt

Lars Monsen sitter i en slags chesterfieldstol, inne i en lavvo, vest for Glomma, øst for ingenmannsland. Han kunne slått seg ned i Pasvikdalen, ved Store Bjørnesjø, i Anarjohka eller ved Store Slavesjø. Men han valgte altså å bosette seg her, i Skiptvet, Norges kanskje minst spektakulære kommune. Det regner slik det sjelden regner: hardt, massivt, kontinuerlig. Det er fukt overalt, og Monsen har fyrt opp en vedovn inne i lavvoen, «vi må jo få litt varme her», sier han, og «bålet gjør noe med sjela vår», og så kaster han en ny vedkubbe inn i flammene, slik at røyken og gnistene velter ut, og det damper av chesterfieldstolen, det damper av skjegget, det damper av hele Monsen.
Vår største turlegende har blitt 56 år, men smilet er like lurt, hårluggen stikker som vanlig ut av capsen, sterke never serverer søte boller. Monsen ser egentlig helt lik ut som da han var på loffen i Børgefjell nasjonalpark i 1982. Hva er det som holder ham så ung?
Er det fjellvannet han drikker? Rypekjøttet?
Ørreten?
Gode gener?

FAREN LOT IKKE BARNA VINNE
- Jeg hadde en far som var veldig glad i naturen, sier Monsen.
- Fatter'n turte å tenke utenfor boksen. Han hadde det samme drivet som meg, men han tok det ut på andre ting. Han vokste opp like etter andre verdenskrig. Hva gjorde de den gangen for å finne på noen sprell? Jo, de rappet dynamitt og sprengte noen oppganger i Oslo sentrum. Fatter'n likte å klatre opp takrennene på femetasjes bygninger. Han var turner. Og han ble sjømann. Han fortalte en historie om en gang de lå innefrosset med båten oppe i Murmansk. Han inngikk et veddemål med kapteinen om at han skulle lage ett høl i isen på den ene siden av båten og ett høl på den andre siden, og så skulle han klatre opp i masten, stupe ned i det ene hølet og komme opp igjen på den andre siden. Han vant veddemålet.
- Jeg har hørt at han løp ut i skogen i vill fart - og så skulle du og brødrene dine løpe etter og forsøke å ta ham igjen?
- Ja, det var voldsomt motiverende for oss. Vi sto ved inngangsporten der vi bodde - like ved Østmarka - og fikk streng beskjed om vente i fem minutter etter at han hadde løpt avsted. Han hadde stor glede av å komme først fram til målet vi hadde definert inne i skauen. Han lot oss ikke vinne.
- Dere forsøkte ikke å løpe etter ham før det var gått fem minutter?
- Nei, det gjorde vi ikke. Det var ikke noe moro å jukse.
- Når tok du ham igjen?
- Det skjedde ikke før jeg var blitt juniorspiller i fotball. Han var i bra form.
- Ble han misfornøyd da du tok ham igjen?
- Nei, han ble bare stolt.
- Hvordan var oppdragelsen du fikk av ham?
- Det var ikke noen pekefinger. Det var mer en forklarende tone, som jeg ikke husker som krass eller noen ting. Han sa «sånn og sånn er det, bare prøv ut dette her.»
- Klare og tydelige beskjeder?
- Ja, omtrent slik som når jeg snakker til bikkjene mine: «Russell, det der gjør du ikke.»
Lars etterligner seg selv når han snakker til hunden Russel. Han snakker på en inderlig og intens måte, med en stemme garvet av bålrøyk, tåke, tusenvis av turer i minusgrader, kullsvart kaffe og våt lyng.

EN ANNERLEDES CV
Monsen har altså gått Canada på tvers. Han har gått Alaska på langs. Han har gått Norge på langs. Han har vært på tur i 365 dager på Nordkalotten. Han har gått til fots over Kodiak Island, padlet kano ned Togia