Bok og bibliotek
16.03.2017
Hun er disiplinert og flink og allsidig - det kan alle se. Å få Bragepris for en diktsamling, og å bli nominert til kritikerprisen for nok en diktsamling - som er skrevet for barn til og med - taler for seg. Men samtidig banker det et vilt hjerte i henne, og en dag drar hun nok tilbake til Hardanger.
«Ruth Lillegraven, ja», sier damen i bokhandelen. «Egentlig leser jeg ikke så mye dikt, men henne likte jeg. Kom helt inn i boken liksom, selv om den var på nynorsk. » «Lillegraven er en av de nye, spennende forfatterne, «sier bibliotekaren i min lokale Deichmann-filial. Ser man det - det går an å bli lest av det store publikum, ja folkekjær, selv om man skriver dikt. Dette må undersøkes nærmere.
Fire bøker kom fra hennes hånd bare i fjor. En diktsamling for voksne, «Sigd»; en diktsamling for barn, «Eg er eg er eg er»; en artikkelsamling om naturen som terapi «Å lytte til hakkespetter» med ulike bidragsytere og henne selv som hovedbidragsyter; og diktsamlingen «Disse dagene, dette livet», hvor hun var redaktør sammen med Tordis Ørjasæter. Det er nok en del av forklaringen - kvantitet. Kvalitet er enda viktigere.
Dertil kommer det for noen forhatte ordet lettlest. Du begynner på en diktbok, og du suser i vei. Samtidig som du leser god lyrikk, for hvert enkeltdikt fungerer utmerket, leser du en sammenhengende fortelling fra første til siste dikt. En fortelling om en menneskeskjebne, ofte lagt noen generasjoner tilbake i tid, det er om mennesker som lever under tøffe forhold, og du vil vite «hvordan det går».
Jeg er jeg er jeg er
Når Lillegraven skriver, sitter hun i sin skrivestue på Bærums verk, eller kontor som hun nøkternt sier. Egentlig er det en ombygd leilighet, enkelt innredet, men med utsikt. Hvis hun bøyer hodet litt, kan hun se en elv og en foss som går like utenfor. Å ha utsikt er viktig i skriveprosessen - men bare i første fase.
- Men med én gang jeg er inni noe, kan det se ut som hva som helst rundt meg. Da er jeg konsentrert. Skrivingen gir ro, samling, konsentrasjon. Skrivingen demper støyen, utenfor meg og i meg. For meg er skrivingen og stillheten to sider av samme sak. Skrivinga er et stille rom. Enten jeg sitter hjemme, på kafé eller på biblioteket. Enten jeg skriver dikt eller forelesing. Er jeg inne i skrivingen, er det uansett stille i meg og rundt meg. Det samme kan jeg oppleve i naturen, sier hun.
- I den siste barneboken din, «Eg er eg er eg er» gjentas ett ord, flere ganger - «villjentehjartet». Kan du fortelle meg mer om det?
- Et bilde på noe ustyrlig og vilt og uregjerlig. Et hjerte som løper rundt i skogen, en personliggjøring av sånn jeg var enten jeg var tolv eller to, sier hun. I «Eg er eg er eg er», som ikke er selvbiografisk, men tydelig inspirert av egen barndom, uttrykker hun det sånn:
berre vent langt inni skogen den mørkaste grøne der finn du mitt vesle hjarte det som klyv i trea stuper kråke mellom røtene legg seg til å symje i mosehav og skogstjernsjø eg er eg er eg er syng det vesle hjartet
- Det er fint å bruke bilder, også når man skriver for barn?
- Det er enda viktigere for unger. Men jeg var ikke så bevisst på virkemiddelbruk og sånn i starten av arbeidet med denne samlingen. Det bare trillet ut av meg, sier Lillegraven. Eller egentlig sier hun «Da berre trilla ut av meg», men jeg kan ikke godt nok gjengi Hardanger-dialekten skriftlig. Hun flyttet til Oslo (og siden til Bærum) for nesten 20 år siden, men det kan man knapt høre.
- Ifølge NRKs kritiker Anne Cathrine Straume skriver du om å «være i verden med hele seg, på en måte som nesten ikke kan oppleves sterkere enn når man er barn. Den følelsen klarer Ruth Lillegraven å formidle i sin nye diktsamling. »
- Det var bra sagt! Jeg er glad for alt det utrolig fine folk har sagt om bøkene mine. Jeg har bare fått én dårlig anmeldelse på denne boken, det var en kritiker i Adresseavisen som syntes det var for mye alvor og følelser til å være en barnebok. Det burde vært mer morsomme rim og lek og moro, synes han, som i barnediktene til Inger Hagerup, André Bjerke eller Zinken Hopp. Selv husker jeg barndommen som full av store følelser; jeg spolte tilbake til hvordan jeg var som liten da jeg løp rundt og lekte,
Gå til medietFire bøker kom fra hennes hånd bare i fjor. En diktsamling for voksne, «Sigd»; en diktsamling for barn, «Eg er eg er eg er»; en artikkelsamling om naturen som terapi «Å lytte til hakkespetter» med ulike bidragsytere og henne selv som hovedbidragsyter; og diktsamlingen «Disse dagene, dette livet», hvor hun var redaktør sammen med Tordis Ørjasæter. Det er nok en del av forklaringen - kvantitet. Kvalitet er enda viktigere.
Dertil kommer det for noen forhatte ordet lettlest. Du begynner på en diktbok, og du suser i vei. Samtidig som du leser god lyrikk, for hvert enkeltdikt fungerer utmerket, leser du en sammenhengende fortelling fra første til siste dikt. En fortelling om en menneskeskjebne, ofte lagt noen generasjoner tilbake i tid, det er om mennesker som lever under tøffe forhold, og du vil vite «hvordan det går».
Jeg er jeg er jeg er
Når Lillegraven skriver, sitter hun i sin skrivestue på Bærums verk, eller kontor som hun nøkternt sier. Egentlig er det en ombygd leilighet, enkelt innredet, men med utsikt. Hvis hun bøyer hodet litt, kan hun se en elv og en foss som går like utenfor. Å ha utsikt er viktig i skriveprosessen - men bare i første fase.
- Men med én gang jeg er inni noe, kan det se ut som hva som helst rundt meg. Da er jeg konsentrert. Skrivingen gir ro, samling, konsentrasjon. Skrivingen demper støyen, utenfor meg og i meg. For meg er skrivingen og stillheten to sider av samme sak. Skrivinga er et stille rom. Enten jeg sitter hjemme, på kafé eller på biblioteket. Enten jeg skriver dikt eller forelesing. Er jeg inne i skrivingen, er det uansett stille i meg og rundt meg. Det samme kan jeg oppleve i naturen, sier hun.
- I den siste barneboken din, «Eg er eg er eg er» gjentas ett ord, flere ganger - «villjentehjartet». Kan du fortelle meg mer om det?
- Et bilde på noe ustyrlig og vilt og uregjerlig. Et hjerte som løper rundt i skogen, en personliggjøring av sånn jeg var enten jeg var tolv eller to, sier hun. I «Eg er eg er eg er», som ikke er selvbiografisk, men tydelig inspirert av egen barndom, uttrykker hun det sånn:
berre vent langt inni skogen den mørkaste grøne der finn du mitt vesle hjarte det som klyv i trea stuper kråke mellom røtene legg seg til å symje i mosehav og skogstjernsjø eg er eg er eg er syng det vesle hjartet
- Det er fint å bruke bilder, også når man skriver for barn?
- Det er enda viktigere for unger. Men jeg var ikke så bevisst på virkemiddelbruk og sånn i starten av arbeidet med denne samlingen. Det bare trillet ut av meg, sier Lillegraven. Eller egentlig sier hun «Da berre trilla ut av meg», men jeg kan ikke godt nok gjengi Hardanger-dialekten skriftlig. Hun flyttet til Oslo (og siden til Bærum) for nesten 20 år siden, men det kan man knapt høre.
- Ifølge NRKs kritiker Anne Cathrine Straume skriver du om å «være i verden med hele seg, på en måte som nesten ikke kan oppleves sterkere enn når man er barn. Den følelsen klarer Ruth Lillegraven å formidle i sin nye diktsamling. »
- Det var bra sagt! Jeg er glad for alt det utrolig fine folk har sagt om bøkene mine. Jeg har bare fått én dårlig anmeldelse på denne boken, det var en kritiker i Adresseavisen som syntes det var for mye alvor og følelser til å være en barnebok. Det burde vært mer morsomme rim og lek og moro, synes han, som i barnediktene til Inger Hagerup, André Bjerke eller Zinken Hopp. Selv husker jeg barndommen som full av store følelser; jeg spolte tilbake til hvordan jeg var som liten da jeg løp rundt og lekte,
