Magasinet for fagorganiserte
14.04.2016
De streiker på tredje året, til støtte for kolleger på en helt annen kant av landet. Og Fellesforbundets Ronny Johansen har vært synlig medspiller for havnearbeiderne i Tromsø fra første stund: - Hvis vi aksepterer at tariffavtaler brytes andre steder, vil det etter hvert gjelde våre avtaler også.
TROMSØ: På Prostneset kai i Tromsø står en gruppe havnearbeidere og sperrer inngangen til lasterommet på Hurtigruta. Det er gemyttlig stemning i kulda, de streikende er varmt kledt og godt forberedt. Enkelte har til og med tatt med en god stol. De streikende er også etter hvert blitt godt kjent med andre havneansatte og sjøfolkene, og klubbleder Geir Ingebrigtsen forteller om mye sympati fra passasjerene.
- Her forleden var det en engelsk dame som stakk til meg 100 kroner, sier han.
Det har ikke alltid vært slik. Sommeren 2014 var det politiaksjoner mot blokaden på kaia. Den ble fjernet med makt og 41 aksjonister bøtelagt. Siden har gemyttene roet seg, men konflikten vokst. Og den startet ikke i Tromsø, men i Risavika utenfor Stavanger, der Transportarbeiderforbundet ikke fikk den tariffavtalen forbundet mente det hadde krav på. Det førte til at havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen ble tatt ut i sympatistreik fra 7. desember 2013.
Og den pågår ennå.
Verst i begynnelsen - Først så trodde vi dette bare ville vare i 2-3 uker, sier Robert Brekmoen.
- Vi visste ikke så mye om streik. Det er jo sånt man bare har sett på tv, eller hørt om i solidaritetskampanjer: Endeløse, fastlåste streiker. Det er sånt man driver med i utlandet, som gruvearbeiderne i England på 1980-tallet og havnearbeiderne i Liverpool på 1990-tallet. Den siste varte i to år og fem måneder. Snart har havnearbeiderne i Tromsø streiket enda lenger.
- Jeg så en av de streikende fra Liverpool si at «det første året var verst», sier Trond Pedersen.
- Så blir man vant til det. Det er tolv - 12 - mann som streiker i Tromsø, etter at det startet med 14. To har sluttet underveis.
- Vi prøver å få livet til å gå mest mulig normalt. Men det er psykisk tungt. Vi går litt rundt i et vakuum, sier Asle Sjøgren.
- Dette er mye hardere enn å jobbe.
Lasting
Les opprinnelig artikkel- Her forleden var det en engelsk dame som stakk til meg 100 kroner, sier han.
Det har ikke alltid vært slik. Sommeren 2014 var det politiaksjoner mot blokaden på kaia. Den ble fjernet med makt og 41 aksjonister bøtelagt. Siden har gemyttene roet seg, men konflikten vokst. Og den startet ikke i Tromsø, men i Risavika utenfor Stavanger, der Transportarbeiderforbundet ikke fikk den tariffavtalen forbundet mente det hadde krav på. Det førte til at havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen ble tatt ut i sympatistreik fra 7. desember 2013.
Og den pågår ennå.
Verst i begynnelsen - Først så trodde vi dette bare ville vare i 2-3 uker, sier Robert Brekmoen.
- Vi visste ikke så mye om streik. Det er jo sånt man bare har sett på tv, eller hørt om i solidaritetskampanjer: Endeløse, fastlåste streiker. Det er sånt man driver med i utlandet, som gruvearbeiderne i England på 1980-tallet og havnearbeiderne i Liverpool på 1990-tallet. Den siste varte i to år og fem måneder. Snart har havnearbeiderne i Tromsø streiket enda lenger.
- Jeg så en av de streikende fra Liverpool si at «det første året var verst», sier Trond Pedersen.
- Så blir man vant til det. Det er tolv - 12 - mann som streiker i Tromsø, etter at det startet med 14. To har sluttet underveis.
- Vi prøver å få livet til å gå mest mulig normalt. Men det er psykisk tungt. Vi går litt rundt i et vakuum, sier Asle Sjøgren.
- Dette er mye hardere enn å jobbe.
Lasting
