Hus & Bolig
28.08.2017
Å sette verdensrekord krever stålvilje. Å komme seg fra A til B i dagens verden krever stålkontroll. Birgit Skarstein klarer begge.
Du ble nominert til årets Oslo-borger i 2014 og ble årets trønder i 2016. Du skal ikke bare bli årets vestlending i 2018 og årets nordlending i 2020 da?
- Ja, kanskje det! Jeg har jo røtter gjennom hele landet så det hadde passet bra. Pappa er jo både vestlending og nordlending. Neida, det blir nok vanskelig. Det som er hyggelig er at folk setter pris på at man er engasjert og at det blir lagt merke til. Det er kanskje det som er mest tilfredsstillende. Jeg er glad i at folk setter pris på den jeg er og hva jeg gjør.
Du er vokst opp i Levanger, men har bodd lenge i Oslo nå. Lokker småbylivet eller blir du værende i storbyen resten av livet?
- Det vet jeg ikke. Jeg ser gode ting ved begge steder. Når jeg er i Oslo så tenker jeg at jeg skal bli her for alltid, men når jeg er i Levanger så tenker jeg at «her skulle jeg gjerne ha bodd». Man blir så satt på det stedet man er. Jeg har fått kjenne på det å være et sted hvor alle kjenner alle. Nå er jeg faktisk blitt ordentlig bostedsforvirret, for når jeg er i Levanger omtaler jeg «hjem» som leiligheten min i Oslo, men når jeg er i Oslo snakker jeg om Levanger som hjemme. Bestemoren min anså seg selv som innflytter til Levanger fra Fosen i 52 år.
Beskriv en typisk dag i ditt liv?
- Den inneholder ulike momenter. Mye avhenger av hvor i verden jeg er og når på året det er. Som regel har jeg to treningsøkter om dagen, og om sommeren så pendler jeg fra Oslo og ut til Ås og Årungen for å ro der. På vinteren tilbringer jeg mye tid på fjellet for å trene. Det som er min største utfordring, er å slappe av. Mellom treningsøktene burde jeg egentlig hvile ganske mye, spesielt i perioder hvor vi trener hardt, men jeg engasjerer meg i mye og gjør en del slike ting når jeg egentlig kanskje burde ligget og sovet. Vi har gjerne felles måltider med laget og i tillegg til det må vi fikse utstyr mellom øktene. Vi bruker mye tid på å fikse og flikke på utstyret. Jeg har også en deltidsjobb som konsulent i Norges idrettsforbund. Det er en 25 prosent stilling, hvor hjertesaken min er folkehelse og at alle skal ha glede av idrett, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger.
Hva savner du i Oslo som du har i Levanger?
- I Levanger er det utrolig effektivt å komme seg fra det ene stedet til det andre på måten jeg liker å forfly
Gå til mediet- Ja, kanskje det! Jeg har jo røtter gjennom hele landet så det hadde passet bra. Pappa er jo både vestlending og nordlending. Neida, det blir nok vanskelig. Det som er hyggelig er at folk setter pris på at man er engasjert og at det blir lagt merke til. Det er kanskje det som er mest tilfredsstillende. Jeg er glad i at folk setter pris på den jeg er og hva jeg gjør.
Du er vokst opp i Levanger, men har bodd lenge i Oslo nå. Lokker småbylivet eller blir du værende i storbyen resten av livet?
- Det vet jeg ikke. Jeg ser gode ting ved begge steder. Når jeg er i Oslo så tenker jeg at jeg skal bli her for alltid, men når jeg er i Levanger så tenker jeg at «her skulle jeg gjerne ha bodd». Man blir så satt på det stedet man er. Jeg har fått kjenne på det å være et sted hvor alle kjenner alle. Nå er jeg faktisk blitt ordentlig bostedsforvirret, for når jeg er i Levanger omtaler jeg «hjem» som leiligheten min i Oslo, men når jeg er i Oslo snakker jeg om Levanger som hjemme. Bestemoren min anså seg selv som innflytter til Levanger fra Fosen i 52 år.
Beskriv en typisk dag i ditt liv?
- Den inneholder ulike momenter. Mye avhenger av hvor i verden jeg er og når på året det er. Som regel har jeg to treningsøkter om dagen, og om sommeren så pendler jeg fra Oslo og ut til Ås og Årungen for å ro der. På vinteren tilbringer jeg mye tid på fjellet for å trene. Det som er min største utfordring, er å slappe av. Mellom treningsøktene burde jeg egentlig hvile ganske mye, spesielt i perioder hvor vi trener hardt, men jeg engasjerer meg i mye og gjør en del slike ting når jeg egentlig kanskje burde ligget og sovet. Vi har gjerne felles måltider med laget og i tillegg til det må vi fikse utstyr mellom øktene. Vi bruker mye tid på å fikse og flikke på utstyret. Jeg har også en deltidsjobb som konsulent i Norges idrettsforbund. Det er en 25 prosent stilling, hvor hjertesaken min er folkehelse og at alle skal ha glede av idrett, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger.
Hva savner du i Oslo som du har i Levanger?
- I Levanger er det utrolig effektivt å komme seg fra det ene stedet til det andre på måten jeg liker å forfly


































































































