Den er tross alt 25 meter høy og 46 meter lang og veier svimlende 7.000 tonn. Det gjør den til den største detektoren i verden.
En detektor er et instrument som kan finne eller registrere noe, men det ATLAS skal finne, er ikke stort. Tvert imot.
Den gigantiske maskinen skal finne subatomiske partikler. Altså det aller minste vi vet om.
Midt inne i ATLAS' buk skal forskerne krasje sammen protoner - partiklene som finnes i kjernen av atomer. Da skjer nemlig noe ganske fantastisk: Når protoner kolliderer i nær lysets hastighet, blir energien deres omdannet til en skur av nye partikler.
Og i denne skuren av partikler kan forskerne finne helt ny informasjon om hva verden egentlig er bygd opp av og om spillereglene som styrer alt rundt oss.
Det var nettopp ATLAS som i sin tid var med på å finne den sagnomsuste Higgspartikkelen.
Spørsmålet er imidlertid:
Hvis forskerne skal finne noe så lite, hvorfor trenger de da en detektor som er så stor?
Spesielle partikler
Svaret er myoner.
Ut av kollisjonene midt inne i ATLAS spruter altså skurer av partikler: Nøytroner, elektroner, fotoner og andre fnugg som de færreste har hørt om.
Flesteparten av disse partiklene blir raskt absorbert av de såkalte kalorimetrene som ligger innerst i detektoren. Det er slik maskinen måler energien til disse partiklene.
Mønsteret av ulike partikler med forskjellig mengde energi og elektrisk ladning forteller forskerne hva som skjedde i kollisjonen.
I løpet av bare et par meter har de aller fleste typer partikler gitt fra seg all energien sin og blitt borte.
Men ikke myonene.
Lar seg ikke stoppe
Myonene ligner elektroner - en av de aller minste byggesteinene i universet.
Men de er mye, mye tyngre. Dette gjør at myonene, i motsetning til mange andre av verdens byggesteiner, bryr seg lite med stoffet rundt seg. De kan flå igjennom metervis av jern uten å la seg stoppe.
Det betyr at de bare suser rett igjennom kalorimetrene innerst i ATLAS.
Dersom detektoren bare hadde hatt kalorimetrene, ville vi ikke ant noe om myonene som ble til i krasjet. Dermed ville bildet av kollisjonen vært langt fra komplett.
For å fange helheten, slik at vi kan forstå hvordan partiklene virker, må myonene med.
Og da trengs det spesialutstyr. Stort spesialutstyr.
Store og små hjul
- Både de store hjulene og de små hjulene detekterer myoner, roper forsker Rachel Avramidou over det kontinuerlige brølet fra utallige pumper og vifter og andre mekaniske deler i det enorme maskineriet.
(Foto: Ingrid Spilde)
Hun har jobbet her ved CERN i over 20 år og var i sin tid vitne til at kjempeins
