Mens jeg skriver denne lederen, til det som er Journalistens første papirutgave på drøyt fem år, stenges stadig mer av Norge ned. Å jobbe så hardt med et papirprodukt som vil bruke over en uke fra siste side er godkjent til det ligger i de første postkassene, føles litt merkelig når nyhetsbildet endrer seg så kraftig fra time til time.
Men det er virkeligheten akkurat nå. Og sannsynligvis en god stund framover.
Bladet du holder i hånden er, med unntak av disse ordene, koronafritt. Foreløpig er det ikke lett å lage koronastoff med lang holdbarhet, men kanskje kan vi i en senere utgave se tilbake på dekningen. Det er en av styrkene med god magasinjournalistikk. Nå krever selvsagt ikke magasinjournalistikk et papirprodukt, men papir har noen kvaliteter som det digitale ennå ikke har. Ikke minst muligheten til å få litt avstand til den tidvis overveldende digitale informasjonsstrømmen i noen minutter.
Den siste utgaven av «gamle» Journalisten ble utgitt på tampen av 2014, siden har det kun vært mulig å lese oss digitalt. Et forholdsvis kort papiropphold med tanke på at Journalisten i år fylte 103 år, men lenge nok til at det har kommet til en del nye Journalisten-lesere som ikke har noe forhold til det som en gang var. Alle er heller ikke klar over at det har eksistert en papirutgave.
Men de som har vært med en stund, vet at dette ikke er første gang Journalisten endrer seg. Fra starten og fram til nå har det vært mange versjoner og strategier. Det tok for eksempel mange tiår før man satset på journalistikk. Lenge var det leserbrev, meningsytring og rene møtereferater som dominerte i Journalisten. Det har også vært ulike eierkonstellasjoner.
Men noe har ligget fast. Helt siden 1917 har man ønsket å bidra til et kollektivt kunnskapsløft blant norske journalister og rette søkelyset mot arbeidsforhold og rettigheter. En tradisjon vi forsøker å jobbe videre etter i dag.
Selv i et Norge preget av koronavirus er det grunn til å tro at dette ikke vil endre seg vesentlig.
Noen vil kanskje mene at denne våren ikke er det beste tidspunktet for å relansere et papirprodukt. Eller kanskje ikke lansere noe som helst. Med tanke på arbeidsforholdene skal jeg gi dem rett. I en ideell verden hadde vi nok ikke laget ferdig dette magasinet sittende på hvert vårt hjemmekontor, og kommunisert via Skype, Slack og andre elektroniske kanaler.
Samtidig sitter store deler av Norges befolking de neste ukene - og kanskje månedene - isolert i sine hjem. Mange med tid til overs. Kanskje det er akkurat nå som er det beste tidspunktet for å lansere et nytt papirmagasin.
Uansett: Her er første utgave. God lesning!
Image-text:
Journalisten er tilbake på papir. Dette er utgaven nr. 1. 2020.
