Fjell og Vidde
05.12.2016
Før bestod turklær av naturmaterialer. I dag er mye laget av olje. Hva er best og mest miljøvennlig? Svaret er ikke opplagt.
Ta en kikk på flere tiår gamle fotografier av folk på tur, og forsøk å se hva slags tekstiler de kler seg i. Du vil sannsynligvis se strikket undertøy, gensere, strømper og vadmelsbukser, alt sammen i ren ull. Ytterjakker i bomull. Sko, belter og sekker i skinn. Sånn var det før. Alle klærne man tok med ut i naturen var laget av naturens egne materialer.
Det var denne typen klær Fridtjof Nansen hadde tilgang til da han i 1888 krysset Grønland. Akkurat samme type bekledning brukte Stein P. Aasheim og følget hans da de rekonstruerte ekspedisjonen over innlandsisen hundre år etter.
- Det var relativt uvant, sier Aasheim. For ham og tre andre ekspedisjonsmedlemmer var det noe nytt å kun bruke tradisjonelle klær i stoffer som vadmel og bomull.
- På beina hadde vi skaller i reinsdyrskinn, som vi fôret med tørket sennegress (en plante som er brukt til fôring i tradisjonelt, samisk fottøy). Det var en viss usikkerhet rundt om dette skulle holde oss varme i under 40 minusgrader, forteller Aasheim.
Vi skal komme tilbake til ekspedisjonen. Men la oss først se på grunnen til at mye av Nansens bekledning, tradisjonelle klær i naturstoffer som var utprøvd gjennom tusener av år, var uvant for Aasheim og ikke nødvendigvis dominerer markedet i 2016.
Hovedgrunnen heter olje. På 1930-tallet kom de første klærne laget av oljebaserte tekstiler. Først ut var damestrømper i nylon. Deretter fulgte stadig nye plagg, også innen produksjonen av turklær. Utviklingen gikk fort, og innen få tiår fikk friluftsfolk skalljakker og -bukser, lette fjellsko, superundertøy, fleece, hansker og luer i oljetekstiler som polyamid, akryl og polyester.
- Skalljakkene ble fjellets nye «bunad», sier David Durkan. Han jobbet på 1980-tallet
Gå til medietDet var denne typen klær Fridtjof Nansen hadde tilgang til da han i 1888 krysset Grønland. Akkurat samme type bekledning brukte Stein P. Aasheim og følget hans da de rekonstruerte ekspedisjonen over innlandsisen hundre år etter.
- Det var relativt uvant, sier Aasheim. For ham og tre andre ekspedisjonsmedlemmer var det noe nytt å kun bruke tradisjonelle klær i stoffer som vadmel og bomull.
- På beina hadde vi skaller i reinsdyrskinn, som vi fôret med tørket sennegress (en plante som er brukt til fôring i tradisjonelt, samisk fottøy). Det var en viss usikkerhet rundt om dette skulle holde oss varme i under 40 minusgrader, forteller Aasheim.
Vi skal komme tilbake til ekspedisjonen. Men la oss først se på grunnen til at mye av Nansens bekledning, tradisjonelle klær i naturstoffer som var utprøvd gjennom tusener av år, var uvant for Aasheim og ikke nødvendigvis dominerer markedet i 2016.
Hovedgrunnen heter olje. På 1930-tallet kom de første klærne laget av oljebaserte tekstiler. Først ut var damestrømper i nylon. Deretter fulgte stadig nye plagg, også innen produksjonen av turklær. Utviklingen gikk fort, og innen få tiår fikk friluftsfolk skalljakker og -bukser, lette fjellsko, superundertøy, fleece, hansker og luer i oljetekstiler som polyamid, akryl og polyester.
- Skalljakkene ble fjellets nye «bunad», sier David Durkan. Han jobbet på 1980-tallet
