Det er fristende å håpe at det medfører økt fokus på primæroppgavene, men antakelig er det nå de viktigste debattene begynner. Det begynner å bli lenge siden siste normalår i sektoren, og for mange institusjoner er det ingen utsikter til at disse vil gjenoppstå i nær fremtid.
Det kan naturligvis virke merkelig å påstå at røyken er i ferd med å legge seg, siden denne spalten publiseres i høyskoleavisa ved en av få institusjoner hvor diskusjonen fortsatt pågår for fullt. Alt er altså ikke avklart, i hvert fall ikke i Molde (Red.anm: Innlegget ble først publisert i Panorama.)
Fra ett perspektiv kan vi se alenegang-strategien Molde i utgangspunktet valgte som et slags svarteper-spill: I første fase av prosessen signaliserte mange institusjoner, både store og små, liten entusiasme for fusjoner. Men mange snudde, stilt overfor nokså tydelige forventninger fra myndighetene, som jo har pengesekken til å understøtte argumentasjonen.
I spillteoretisk forstand kan dette uttrykkes slik at det for enhver mindre høyskole var fornuftig å satse på å fortsette alene, men bare så lenge de fleste andre høyskoler fulgte samme strategi. Jo flere som inngikk i ulike allianser, jo mer sårbar ble de som ble stående igjen, og jo flere dører lukket seg hvis man skulle skifte mening. Dette opplevde Høgskolen i Molde når det gjaldt følerne de sendte ut overfor NTNU, som da allerede hadde avklart sin allianse.
Men om vi et øyeblikk ser bort fra
