Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke sykepleierstudenters og praksisveilederes erfaring med SVIP-modellen i praksis i psykisk helsearbeid.
Metode: Studien benyttet et hermeneutisk beskrivende design. Data ble samlet gjennom sju fokusgruppeintervjuer med sykepleierstudenter og praksisveiledere. Vi gjorde en kvalitativ innholdsanalyse.
Resultat: Gjennom analysen kom det frem tre hovedtemaer: 1) «Nye roller i praksisveiledning og vurdering», 2) «Praksisveileders kompetanse», og 3) «Organisering og rammefaktorer».
Konklusjon: Studien viser at det er viktig for sykepleierstudentenes læring å styrke veilederkompetansen blant praksisveiledere. Det kan være nødvendig å endre roller som har vært uendret over år for å utvikle og heve kvaliteten på praksisstudiene. Et bindende og nært samarbeid mellom praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene er essensielt for å fremme sykepleierstudentenes læringsprosesser.
Hva studien tilfører av ny kunnskap
Veiledningsmodeller i klinisk praksis har betydning for studenters læring i praksis.
I denne studien ble SVIP-modellen prøvd ut i praksisstudier i psykisk helsearbeid. SVIP-modellen har ikke vært prøvd ut i psykisk helsearbeid tidligere.
Denne studien viser at SVIP-modellen kan være et viktig bidrag til å styrke kvaliteten i praksis. Den er også nyttig for studentenes læring i praksisstudier i psykisk helsearbeid.
Referer til artikkelen
Skagøy B, Blindheim K, Hunstad I, Dreyer A Utprøving av SVIP-modellen i praksisstudier i psykisk helsearbeid - en kvalitativ studie. Sykepleien Forskning. 2022; 17 (90821):e-90821. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2022.90821
Introduksjon
Bakgrunn
Bachelorutdanningen i sykepleie i Norge er regulert av en nasjonal retningslinje (1) som bygger på et direktiv fra EØS med krav om at 50 prosent av sykepleierutdanningen skal være praksisstudier (2). Det stilles ingen entydige krav til hvordan man skal sikre kvalitet i praksis.
Det er store forskjeller internasjonalt på hvordan praksisstudier gjennomføres, og det benyttes ulike praksismodeller (3). I Norge stilles det ulike krav til kompetanse for akademisk ansatte i utdanningsinstitusjonene og sykepleiere som veileder sykepleierstudentene i praksis.
Kunnskapsdepartementet (KD) ga Universitets- og høgskolerådet (UHR) oppdraget med å gjennomføre prosjektet «Kvalitet i praksisstudier (Praksisprosjektet)» i perioden 2013-2015. I etterkant av «Praksisprosjektet» (4) har flere utdanningsinstitusjoner som utdanner sykepleiere, prøvd ut nye veiledningsmodeller i praksis (5, 6).
SVIP-modellen (7) er en av flere nye modeller som har blitt prøvd ut (8, 9). SVIP-modellen ble prøvd ut første gang ved daværende Høgskolen i Gjøvik i 2008 (7, 8). Noe av bakgrunnen for modellen var føringene i kvalitetsreformen, der forhold som studentenes læringsmiljø og styrket samarbeid mellom utdanningen og praksis ble vektlagt slik det kommer frem i St.meld. nr. 27 (2000-2001) (30).
Utdanningene har det formelle ansvaret, mens praksisveilederen har det faglige ansvaret med å veilede og vurdere studentene med utgangspunkt i læringsutbyttene. Hensikten med SVIP-modellen er å styrke praksisveiledernes veilederkompetanse. I dag stilles det ikke krav til praksisveilederne om formell veilederkompetanse.
Et av forslagene fra «Praksisprosjektet» var å utvikle en nasjonal praksisveilederutdanning gjennom et likeverdig samarbeid mellom praksissted og utdanning. KD jobber for en standard der det er krav om formell veilederkompetanse for praksisveiledere (10).
Tidligere forskning
Forskning viser at god kvalitet i praksisstudier bygger på et komplekst samspill mellom ulike faktorer. Et gjensidig og bindende samarbeid mellom klinikken og utdanningsinstitusjonen er nødvendig for å oppnå kvalitet (7, 11).
Dyar og medarbeidere (12) beskriver at mulighet for aktiv deltakelse, praksisveileders veiledningskompetanse og motivasjon for å veilede er viktige faktorer for et godt læringsmiljø. O'Brien og medarbeidere (3) fant at studentene får økt læringsfokus når de blir aktivt involvert i enhetenes ulike oppgaver.
Det kreves kompetanse av praksisveilederen for å sikre læringsfokus hos sykepleierstudenten. En studie viser at praksisveiledere trenger kontinuerlig veiledning for å kunne heve kvaliteten på sin egen kliniske veiledning av sykepleierstudenter (13). Et tettere og gjensidig definert samarbeid mellom praksisstedet og universitetet var en forutsetning for god praksisveiledning. Et slikt samarbeid førte også til at praksisveiledere ønsket å få bedre veilederkompetanse.
Praksisveiledere veksler mellom ulike roller. De skifter på å være ansvarlig for pasientbehandling og å ha ansvaret for å veilede sykepleierstudentene (3). Stenfors-Hayes og medarbeidere (14) fant at i rollen som praksisveileder var sykepleierne opptatt av å utvikle seg klinisk og samtidig være rollemodell for sykepleierstudentene. Klargjøring av rolleforventninger og ansvar er nøkkelfaktorer i veiledning.
En finsk studie (15) viser at praksisveiledere som inngikk i veilederteam, håndterte ulike utfordringer i veiledningen godt. De hadde nytte av hverandre og ble tryggere på og mer kompetente til å veilede sykepleierstudentene.
Forskning viser at det er av stor betydning at praksisveiledere er forberedt og motivert i rollen for å ansvarliggjøre studentene i deres egen læringsprosess (16, 17). Videre er en god relasjon mellom praksisveilederen og sykepleierstudenten avgjørende for at studenten skal få best mulig utbytte av praksisstudiene (18).
Tradisjonell praksismodell versus SVIP-modellen
Den tradisjonelle veiledningsmodellen i utdanning av sykepleiere i Norge involverer en sykepleierstudent, en praksisveileder og en lærer. Disse møtes i tre samtaler gjennom praksisperioder som varer åtte til ti uker. Sykepleierstudenten følger praksisvei
