Gravplassen
01.04.2019
Kremasjonsstatistikken for 2018 viser at antall kremasjoner sakte, men sikkert fortsetter å øke. I 2017 var kremasjonsprosenten på 41prosent, mot 43 prosent i 2018.
Utviklingen er ikke oppsiktsvekkende, men vitner likevel om at gravferdsritene er i stadig endring. I 2018 ble for eksempel 747 urner utlevert til askespredning. For 2017 var tallet 520.
En ny type handling som ser ut til å gjøre seg stadig mer gjeldende, og som kan by på utfordringer for forvaltningene, er deling av aske.
Nylig sendte Norsk forening for gravplasskultur et brev til departementet der det bes om at man utreder hvorvidt det bør bli mulig å dele aske der pårørende og avdøde ønsker å gravlegge en del av asken i utlandet og en del i Norge. Et typisk eksempel er der avdøde har sin bakgrunn fra, og sin familie i utlandet, mens den som sørger for gravferden er gjenlevende partner og bosatt med sin familie i Norge.
Via Krematorienettverket har foreningen blitt gjort oppmerksom på at krematoriene mottar stadig flere henvendelser fra pårørende som ønsker å dele asken etter en kremasjon. Dagens gravferdslov åpner ikke opp for å tillate dette, men det er sannsynlig at deling av aske likevel skjer. Man har for eksempel ingen måte å regulere behandlingen av urner som sendes til utlandet, eller urner som blir utlevert til askespredning eller sjøsenking. Med dagens regelverk er det vanskelig å fange opp og med det kunne avverge uverdig behandling av aske.
Hvorvidt man bør tillate deling av aske er en etisk problemstilling. Oppfatningen av hva som er rett og galt, kan være forskjellig fra person til person. Det varierer innad i og mellom ulike kulturer. Svaret på en etisk problemstilling avhenger av hvilke verdier, normer og livssyn man har.
Ulike meninger om hvorvidt man bør tillate deling av aske avhenger blant annet av synet man har på den moralske statusen til en askeurne. På hvilken måte skiller urnen med aske seg fra levninger som er begravet i jorden? Her finnes det ingen fasitsvar.
I både Sverige og Danmark er det mulig å søke om, og under gitte betingelser, få tillatelse til deling av aske der en del av asken skal til utlandet. En mulig løsning i Norge kan være å gjøre Fylkesmannen til godkjenningsinstans, slik som er tilfelle for askespredning.
Norsk forening for gravplasskultur ønsker ikke å stille seg til dommer i denne saken, men siden behovet finnes i befolkningen er det viktig at forholdet utredes på en grundig måte. Dette er bakgrunnen for at man valgte å sende en henvendelse til departementet.
Bør vi eller bør vi ikke tillate deling av aske, og med hvilken begrunnelse?
PER ØYVIND SKREDE Leder, Norsk forening for gravplasskultur
ps323@kirken.no
Les opprinnelig artikkelEn ny type handling som ser ut til å gjøre seg stadig mer gjeldende, og som kan by på utfordringer for forvaltningene, er deling av aske.
Nylig sendte Norsk forening for gravplasskultur et brev til departementet der det bes om at man utreder hvorvidt det bør bli mulig å dele aske der pårørende og avdøde ønsker å gravlegge en del av asken i utlandet og en del i Norge. Et typisk eksempel er der avdøde har sin bakgrunn fra, og sin familie i utlandet, mens den som sørger for gravferden er gjenlevende partner og bosatt med sin familie i Norge.
Via Krematorienettverket har foreningen blitt gjort oppmerksom på at krematoriene mottar stadig flere henvendelser fra pårørende som ønsker å dele asken etter en kremasjon. Dagens gravferdslov åpner ikke opp for å tillate dette, men det er sannsynlig at deling av aske likevel skjer. Man har for eksempel ingen måte å regulere behandlingen av urner som sendes til utlandet, eller urner som blir utlevert til askespredning eller sjøsenking. Med dagens regelverk er det vanskelig å fange opp og med det kunne avverge uverdig behandling av aske.
Hvorvidt man bør tillate deling av aske er en etisk problemstilling. Oppfatningen av hva som er rett og galt, kan være forskjellig fra person til person. Det varierer innad i og mellom ulike kulturer. Svaret på en etisk problemstilling avhenger av hvilke verdier, normer og livssyn man har.
Ulike meninger om hvorvidt man bør tillate deling av aske avhenger blant annet av synet man har på den moralske statusen til en askeurne. På hvilken måte skiller urnen med aske seg fra levninger som er begravet i jorden? Her finnes det ingen fasitsvar.
I både Sverige og Danmark er det mulig å søke om, og under gitte betingelser, få tillatelse til deling av aske der en del av asken skal til utlandet. En mulig løsning i Norge kan være å gjøre Fylkesmannen til godkjenningsinstans, slik som er tilfelle for askespredning.
Norsk forening for gravplasskultur ønsker ikke å stille seg til dommer i denne saken, men siden behovet finnes i befolkningen er det viktig at forholdet utredes på en grundig måte. Dette er bakgrunnen for at man valgte å sende en henvendelse til departementet.
Bør vi eller bør vi ikke tillate deling av aske, og med hvilken begrunnelse?
PER ØYVIND SKREDE Leder, Norsk forening for gravplasskultur
ps323@kirken.no
